Bedre sent enn aldri. Siste del av Norge på langs, og en oppsummering av det hele.

Det er på sin plass å fullføre siste innlegg på denne bloggen når vi tross alt har skrevet om hver bidige dag på denne turen. Det er også på sin plass å reflektere litt rundt hva turen har betydd for oss nå når vi har fått det hele litt i perspektiv. Dette fikk vi gjort forrige helg da vi var på tur i lag. Her kommer en oppsummering av Synnøve og Ingrid sine siste dager av Norge på langs og derretter en refleksjon over eventyret vi har fått opplevd!

I sommar har me, både Ingrid og Synnøve gått i mål på Lindesnes, HURRA! Me ønska å gå saman i mål, men me fekk ikkje planlegginga vår til å gå i hop, så me måtte gå kvar for oss. Her kan de lesa om etappane me måtte gjennom for å koma oss i mål:

Synnøve sin nest siste etappe fra Tydal til Alvdal:

Då eg slutta turen min i påskeferien var eg slettest ikkje sikker på om eg kom til å fullføra i 2018 eller 2019. Eg skulle inn i eit vikariat som barnehagelærar, eg hadde mange km att og berre sommarferien å få det unnagjort på! Men etter som eg fekk tenkt litt på det her og sjekka ulike alternativ såg eg at eg kunne koma i mål sommaren 2018. For ein mogelegheit, detta ville eg prøva på.

Den planen innebar at eg måtte gå 180 km på bilveg frå Tydal til Alvdal, ein liten fjelletappe på 3 dagar frå Ådneram til Ljosland og 120 km vidare til Lindesnes. Om eg gjekk straka vegen på bilveg mellom Tydal og Alvdal, kunne eg ha ein sjanse å få detta til.

Bilen vart pakka og køyreturen gjekk til Tydal, eller nærare sagt Græslimoen, der foreldra til Hanne Græsli bur. Ho har litt av nokre foreldre. Dei stilte med kveldsmat når eg kom, hybel til å bu på og ikkje minst, kvar dag som eg  gjekk, hjalp dei meg på forskjellig vis. Dei køyrde sekken min heilt til Røros samanlagt. Dei 100 km til Røros hadde eg også berre ei utenatt i telt, dei andre sov eg på hytta til foreldra til Hanne.  Faren hennar, han Ingjald, køyrde meg dit eg starta dagen før og kom og henta meg då dagsetappen var ferdig. Eg er evig takksam. Tusen takk for all hjelp.

Dei første dagane eg gjekk var ankelen god. Men eg merka det, at dag for dag vart den verre og verre. Støttebandasjen var ikkje med i sekken og sportstapen eg brukte for å støtta opp ankelen, fekk ankelen allergisk reaksjon på. Siste dagsmarsj før Røros var eg usikker på om eg burde ta kviledag eller ikkje. Men i Røros venta apotek med betennelsedempande tablettar og støttebandasje, så eg beit tenna saman og starta turen mot Røros. Eg har slete mykje med ankelen på Rusleturen, ein gong fekk eg også ein skikkelig betennelse, noko som sat friskt i minnet og som skremde meg. Utover dagen vart ankelen vondare og vondare. Eg støtta meg på stavane, men utan at det hjalp noko særleg. Eg stappa ankelen i alle kalde bekkar eg fant. På veg ned til Røros måtte eg ta mange pausar, ankelen ville verkeleg ikkje meir. Eg kjende tårene pressa på, og fortsatte ned til apoteket i Røros. Derifrå greidde eg ikkje meir. Eg satte meg på ein kafe, og kjende at den siste km opp til hotellet, den greidde eg faktisk ikkje å gå, eg bestilte taxi.

Foreldra til Hanne fortalde meg om alternative vegar, der eg kunne gå på grus.

Slik kunne eg faktisk ikkje ha det på tur. Eg hadde eit tidsskjema eg måtte følgje, og ankelen min greidde faktisk ikkje henga med. Helsa er viktig og ein skal ha helsa til å vera på tur seinare i livet også. Eg bestemte meg for å sykla resten til Alvdal. Sekken og litt av utstyret vart igjen i Røros, mens leigesykkelen vart lasta med alt det mest naudsynte for å sova i telt nedover Østerdalen.

Den kjensla der eg sykla ut frå Røros, var heilt fantastisk. Eg gjekk frå at kroppen ikkje greidde meir, til kroppen hadde alt å gje. Ankelen tålte sykling heilt fantastisk, og vipps, så var dagsetappen over.

Dagen etter tok eg to dagsetappar i ein, og sykla rett inn på Livestock i Alvdal, ein musikkfestival. Eg hadde jo alt eg trengde for telting på sykkelen, så eg sykla rett inn på festivalområdet. Der hadde eg avtalt å møta Barbro og Ida, som eg har gått på folkehøgskule med. Me koste oss, drakk øl, såg konsertar og eg tenkte «wooohooooo» målet for denna etappen er nådd.

I Alvdal fekk eg også bli med på setra til foreldra til Jon Ola. Mora hans driv seterkafe, Romsdalssetra i Einunndalen, der ho selgjer massevis av seterkost ho lagar sjølv. Utruleg imponerande. På Romsdalssetra fann eg så innmarri roa, var verkeleg på «ferie», fekk vera med i fjøset og kosa meg med selskapet deira, Jon Ola og foreldra hans er skikkelig trivelege folk. Etter ein liten topptur etter ei god natts søvn, var eg klar til å starta turen heimover. Heldigvis skulle Hanne opp til foreldra i Tydal, så eg fekk skyss opp til bilen. Tusen takk for turen.

Etappen eg mangla i Sør-Trøndelag og Hedmark var endeleg ferdig, no venta berre avslutningsetappen til Lindesnes.

Ingrid sine tre siste dager av Norge på langs. 24-27 juli:

24 juli:

Etter å ha jobbet på Vinjerock med Synnøve satt jeg kursen mot Ljosland. Det var skikkelig gøy å være tilbake på Eidsbugarden igjen med Synnøve og det var veldig gøy å jobbe i lag med henne. Ved avreise fra Vinjerock var det derimot ganske tøft å pakke om sekken kjøre hjem til Heggedal og kun få noen timer hjemme før jeg satt meg i bilen å kjørte 6 timer alene opp til Ljosland. Jeg hadde forberedt meg psykisk i lang til på at de siste 120 km skulle bli en styrketest hvor jeg ville presse grensene å kjenne litt på hvor langt jeg kunne gå på en dag. Jeg hadde et ambisiøst mål om å gå 40 km om dagen. Jeg pakket sekken så lett jeg kunne. Værmeldingen så fin ut og da jeg forlot bilen på Ljosland la jeg fra meg teltet for å spare vekt. Jeg gikk et par km sørover langs veien og fant meg en odde ved et vann der jeg la ut liggeunderlaget og sovepose og sovnet raskt etter det.

13 kg i sekken og god driv!

25 juli:

Dagen etter sto jeg opp tidlig og satt i gang med å gå i høyt tempo. Jeg hørte på podkaster og musikk og før jeg visste ordet av det hadde jeg gått 20 km. Jeg kom i prat med to damer som også skulle gå Norge på Langs, som var på vei sørover med bil. De tok sekken min 10 km og jeg jogget etter. Plutselig hadde jeg gått 30 km! Derfra gikk km litt saktere, men i kveldinga hadde jeg gått ca 47km og var kjempestolt av meg selv! Før jeg fant en plass og sove ble jeg også invitert inn på vann og kaker hos en syrisk familie som flyttet til Norge for to år siden. Det var veldig koselig å bli litt kjent med dem. Jeg fant meg et tre oppi en li med kulturlandskap og sovnet under det.

Vårt vennskap varte i 5 minutter der vi sto å prøvde å forstå oss på hverandre

Koselig besøk og godt med en pust i bakken etter nesten 50 km

3 bevere så jeg også denne dagen (Og en kanin)

 

26 juli:

Dagen etter våknet jeg av to lamaer med nydelig hvit pels som kom løpene mot meg i morgensolen som strålte gjennom trærne. Det var både komisk og veldig vakkert! Kroppen var helt mørbanket fra den ambisiøse starten på turen og jeg visste at denne dagen ville bli tung. Jeg kom meg sakte, men sikkert i gang og begynte å rusle langs veien. Beina var vonde, det var fryktelig varmt. Jeg måtte bytte sko ofte og gå masse med staver. Midt på dagen tok jeg meg et bad og en blund i sola. Etter den lange pausen gikk det ikke lang tid før jeg ble sliten igjen. 7 km senere måtte jeg legge meg ned inne på matbutikken på en benk å ta en blund der også. Ut på ettermiddagen gikk det litt lettere, men da klokken nærmet seg 22 hadde jeg ikke særlig med krefter igjen. Det var også vanskelig å finne et sted å sove da jeg ikke hadde telt og det føltes eksponerende å sove under åpen himmel rett ved vei og bebyggelse. Jeg gikk å grein og synes livet var litt kjipt. Etter å ha gått rundt neste sving, og neste sving og neste sving der igjen uten å finne noe overnattingsted som fristet, tok jeg motet til meg og ringte på en dør. En koselig mann åpnet å så forskrekket på meg, svett, skitten og bustete som jeg var der jeg sto henslengt på inngangstrappen. Jeg sa jeg gjerne ville sove i hagen hans, med gråtkvalt stemme. Det sa han at jeg bare måtte gjøre, men at jeg gjerne kunne sove inne også. Jeg kom inn og hilste på kona og et av barna, og synes de virket som veldig hyggelige mennesker. Det var ikke vanskelig å overtale meg til å sove i en myk seng.

Takk for overnatting!

Nysgjerrige lamaer som vekte meg om morgenen

Man blir ikke mer landeveisvandrer enn dette. Natten ble tilbrakt under dette treet.

 

27 juli: Siste dag fram til Lindesnes!

Jeg våknet tidlig og takket pent for besøket. Nå gjensto 30 km til Lindesnes. Jeg hadde masse endorfiner i kroppen fordi jeg viste at jeg ville nå målet jeg hadde satt meg i dag! Likevel var kroppen stiv og støl og beina føltes som to tømmerstokker som ikke ville rikke seg. Med musikk og podkast på øret og tiden til hjelp så kom jeg meg sakte, men sikkert frem. Etter noen timer på farten begynte jeg å skimte havet. For en følelse! Plutselig dukket det familiemedlemmer opp på veien som hjalp meg litt med å ta noe av vekten i sekken. Da det kun var 3km igjen kom mamma forbi med bil. Hun sa hun var sistemann som kom for å heie på meg ved Lindesnes, og at nå kunne jeg bare gå så fort jeg ville. Jeg begynte å jogge, og plutselig forsvant alt av vonter og stivhet. Det boblet over av glede, jeg var helt i skyene å løp og gliste og var overveldet. Plutselig var jeg ved Lindesnes! Der sto det masse familiemedlemmer og heiet og ropte! Det var en helt syyyyyk følelse. Det er alt jeg kan si om det. Det ble poppet champagne, tatt masse bilder, jeg skreiv meg inn i Norge på langs protokollen og hoppet i havet slik jeg hadde gjort ved Grense Jakobselv.

Koselig med klem og diplom!

Norge på langs har bestått av MASSE nedturer og kjipe stunder. Jeg har kjedet meg masse, jeg har kranglet med Synnøve, jeg har følt meg både redd og ensom når jeg har gått alene, og jeg har ofte vært sliten og lei. Men alle de gode stundene, de fantastiske opplevelsene i møter med helt fantastisk natur, det gode humøret til Synnøve, all tullingen og vitsingen, alle bålstunder og mislykkede fisketurer, de har gjort turen verdt det. Ja alle de inspirerende møtene med mennesker underveis, all støtte og oppmuntring fra venner og familie og alle de ubeskrivelige solnedgangene og soloppgangene der ute i Norges landstrakte land, ja de har gjort turen verdt det. Tusen takk til alle som har hjulpet meg og Synnøve med å gjennomføre dette eventyret!

Jeg savner allerede å være på langtur og håper jeg får mulighet til å dra ut på nye lengre turer om ikke lenge!

Synnøve sin siste etappe!:

Etter ein flott musikkfestival på Vinjerock var eg klar til å fortsetja att. Himalaya, eg var jo snart ferdig. Halldor, kjærasten min, vart med dei tre første dagane. Den første dagen sykla eg aleina, frå Ådneram til litt unna Øyuvsbu. I mellomtida hadde Halldor funne ein superbra teltplass og sett opp teltet. Digg. Me var ikkje langt unna bilen, så me hadde med oss masse godis, typ egg og bacon og steikepanna.

Dagen etter sette me avgårde full av turlyst, 38 km unna låg Ljosland, målet eg ikkje greidde sist. Nok ein gong, denna ankelen min viste seg å vera nådelaus, så utover dagen fekk eg berre vondare og vondare. Då er det godt å ha med seg ein sterk kar, han for avgårde med sin eigen sekk og kom tilbake og henta min. Dagen etter pakka me om sekkane, eg bar alt det letta utstyret mens han bar alt det tunga. Me kom nærare og nærare Ljosland og siste vatnet var heilt nedseinka, grunna arbeid på demningen. Tørka i fjellet var enorm, så det var ei tjukk tørr skorpa på gjørma som eigentleg er botnen på det oppdemma vatnet. Me sparte fleire km og suste avgårde. Dei siste 5 km på veg var harde ned til Ljosland, men shit, no hadde me faktisk nådd Ljosland. Sjølv med dårleg ankel. HURRA. Me feira med øl til middagen, spandert av pappa som kom å møtte oss.

Derifrå skulle eg og pappa sykla ned til Lindesnes. Me hadde bil, han køyrde meg dit eg skulle starta, han køyrde 40 km til. Eg sykla til bilen og plukka opp pappa der han hadde sett av meg. På tre dagar var me ferdige, då var me 3,3 km unna Lindesnes. Men velkomstkomiteen (med Mamma) var ikkje klar, så då drog me på ferie på Austlandet hjå søskenbarna mine. Me køyrde båt, bada og naut livet.

Og så var dagen der. Mamma hadde kome, ho sette meg og Pappa av 3,3 km unna Lindesnes og me byrja å gå. Det var saman med Pappa eg byrja turen, og det var saman med Pappa eg avslutta turen. Og tenk, siste dag på Rusleturen til Lindesnes var kome. Og då me kom fram kunne eg nesten ikkje tru mine eigen auger. På toppen av Lindesnes stod mamma, tante Helga og søskenbarna mine Helene og Marie og veiva med norske flagg, blant anna eit svært balkongflagg. Dei song songen mil etter mil då eg nærma meg toppen. Heldigvis såg ingen at eg vart litt på gråten. På toppen spratt eg mi første flaska med champagne til jubel frå dei andre. Me hadde premieutdeling, både mamma og tante Helga hadde laga til overraskingar, og me kosa oss veldig ved fyret. Me drog til Lindesnes havhotell, dei hadde masse erfaring med å pynta for Noreg på langs folk, både rommet mitt og bordet i restauranten var pynta med blomar og norske flagg!

Det har vore litt av ei reisa. Hadde eg visst kor mykje vondt eg kom til å ha i kroppen undervegs, hadde eg kanskje ikkje starta. Men heldigvis visste eg det ikkje. Før eg starta turen hadde eg ei uro i kroppen, eg var så rastlaus, og ville gjera alt anna det som var A4. Undervegs på turen har denne uroa blitt borte. Eg har funne roa i meg sjølv og ser verdien av eit meir stabilt liv.

Tusen takk til alle som har vore med på å verkeleggjera denna rusleturen og ikkje minst takk til alle som har vore med å gjera den så fin!

Gjensynstur på stølen til Synnøve og refleksjoner rundt Norge på langsprosjektet:

Det har gått et par måneder siden begge var ferdige med å gå Norge på langs og både jeg og Synnøve har hatt tid til å reflektere over hva denne turen har betyd for oss. Fredag 12 oktober møttes jeg og Synnøve på Voss for å ta turen til stølen ved Storavatn i nærheten av Voss.  På tur opp mot stølen fikk vi god tid til å reflektere og snakke om hvordan det var å være tilbake til hverdagen. Synnøve sier hun setter mye større pris på sengetøy og synes det er så deilig å ligge i til sammenligning med den kondomlignende soveposen hun måtte stappe seg ned i. Jeg setter nok størst pris på å være tørr og varm selv om jeg blir våt og kald nesten hver dag i Bergen. Det er enkelte ting som er bedre i et hjem enn i en sekk. Likevel savner vi begge den enkle og minimalistiske livstilen der veien blir til mens man går. Dette snakker vi om da vi setter kursen mot stølen i oppholdsvær fredag ettermiddag. Vi kom oss til stølen i 5 tiden og fikk fyrt godt i peisen mens det blåste opp utenfor og regnet begynte å falle fra en himmel som ble stadig mørkere.

Jeg og Synnøve har hatt våre utfordringer på vårt Norge på langs eventyr. Vi er to kvinner som ikke er redd for å si hva vi mener og vi finnes ikke konfliktsky. Dette kan jo by på litt av hvert av krangling. Når vi sitter på stølen med viltgryte på tallerken og øl i koppen kan vi le av alt vi har vært gjennom av både grining, krangling og surmuling. Vennskapet vårt er iallefall sterkere enn noensinne og vi er enige om at vi begge har våre gode og mindre gode sider. Når vi legger oss i sengen og Synnøve tar fram Vi Menn (hennes favorittblad som 18åring) og jeg en poetisk bok av Roy Jakobsen om etterkrigstiden, så er vi begge enige om at roen, den finner vi best når vi er på tur.

Vi er også enige om at denne roen har fulgt med oss også etter at vi ble ferdige med å gå Norge på langs. Kanskje har vi begge blitt flinkere på å ikke gjøre så mye hele tiden. Vi bruker kanskje mer tid til å bare være.

Når vi våkner neste dag og ser ut vinduet ser vi at elva er stor. Vannføringen er mer enn dobbel så høy som dagen før. Vi er likevel rolige. Dette har vi gjort før. Etter tre skiver med egg og bacon, en liter melk og to kopper svart kokekaffe tar Synnøve fatt i en stav og setter beina i elva. Over evla kom vi, men våte ble vi. Jeg og Synnøve tar det mer med ro nå.

 

Advertisement

Kautokeino til Grense Jakobselv. Del 3 av 3

Sevettijarvi til Grense Jakobselv

12- 18 april

Dag 16-23

Dag 16
Avreise fra Sevettijarvi i varmt vær men også litt vind og grått. Målet var ca 25 km rett nord mot Näätämö. Det gikk som det suste og det ble tid til flere lange gode pauser. Noen fugler ga meg litt selskap ellers var det stille og rolig hele dagen. Teltet noen km fra matbutikken i Näätämö.

Dag 17
Rolig morgen som vanlig. Jeg har beregnet god tid på hele turen og har ikke hastverk med å komme igang, så det går som regel noen timer fra jeg våkner til jeg har pakket ned teltet og er klar for avreise. I dag var planen å handle litt og derretter gå ned til Neiden på Norsk side der jeg skulle få overnatte i ei hytte hos lokale jeg hadde fått kontakt med via sosiale medier.  Det gikk radig første halvdel av dagen. Resten var litt krunglete med mye veikryssinger og humpete skuterspor. Jeg hadde også lagt igjen universalklisteret hjemme før jeg dro på tur. Det begynte jeg å angre på nå som gradene begynte å bli røde. Når man er vant til å gå med skismøring så føles feller som en skikkelig brems, så de var ikke aktuelle selv når lilla smøring ikke funket serlig bra. Midt på dagen datt draget plutselig av pulken og det måtte litt reparering til før jeg kunne gå videre (Husk alltid reprasjonsutstyr!). Nådde hytta i 6 tia og fikk servert nydelig reingryte. Veldig trivelige folk som hadde mange spennende historier å fortelle. Gikk ca 20 km denne dagen.

Dag 18
Rolig dag, kun 10 km på planen. Fikk servert egg og bacon til frokost og slappet av lenge før jeg gikk i gang med dagen. Fint vær som vanlig! Slo leir ved Munkefjellet og fikk en nydelig utsikt før jeg la meg. I dag streiket bensinpumpa. Hadde ikke med ekstra bensinpumpe, men hadde med vintergass og ekstra dyse til multifuelbrenner og en ekstra gassbrenner. Pga av midt vær funket dette optimalt. Nesten bedre enn bensin da det er lettere å tenne.

Øyvind og moren som tilbød meg overnatting i Neiden. Veldig trivelig!

Dag 19.
Også en rolig dag. Ca 20 km over fjellet, i nydelig vær som vanlig. Det var søndag og masse folk på skutertur. Ca 2-3 familier på hvert eneste vann, men ingen som gikk på ski. Det ser skikkelig hyggelig ut med skutertur da man kan laste på med masse ved og digg mat, men det er også litt synd at det er så få som går på ski. Fant en fin teltplass med utsikt over gruvene i Kirkenes denne kvelden. Det var så varmt at jeg satt ute å lagde middag og ble sittende å lese bok til solen gikk ned i 9 tiden.

Dag 20.
Sto tidlig opp og nøt en lang frokost ute med utsikt i bare nettingullen. Så god følelse! Leste bok og gjorde meg klar til å gå i 11 tiden. Gikk to km ned fra fjellet å fikk deretter en lokal pensjonist som heter Oddbjørn til å hente pulk og ski og frakte de ca 25 km til der skuterløypa startet igjen. Jeg trasket langs asfalten og kom på ettermiddagen til ei hytte jeg skulle få låne av en annen pensjonist som heter Olaug. Her leste jeg bok og koste meg.

Dag 21.
Et par km på vei før jeg fikk hentet pulken hos Oddbjørn som hadde hentet den dagen før. Tok en kaffe der og var igang med pulktrekkinga i et-tiden. Gikk 7-8 km til før jeg slo tidlig leir og nøt den varme sola helt til den gikk ned. Nå går sola ned ca kl 21 og opp litt etter kl 3 så dagene blir merkbart lengre for hver dag som går. Jeg leste ut boka “Hvitt hav” av Roy Jacobsen som handler om Ingrid som lever ved havet i Nordland. Da boken var ferdig kjente jeg meg veldig klar for sjarmøretappen ut mot Grense Jakobselv og havet.

Dag 22.
Ca 20 km inn til Grensen. Litt snøvær på morgenen men det var opphold stort sett hele dagen. Jeg følte jeg hadde all tid i verden på å komme meg i mål. De siste dagene følte jeg at jeg hadde holdt igjen for å drøye tiden. Jeg hadde fått en rimelig flybillett som ikke gikk før om 5 dager og hadde derfor null hastverk med å rekke målet. Jeg trasket så sakte jeg kunne og tok lange pauser mens jeg prøvde å oppsummere hele turen i hodet. Hva har jeg lært, hvordan har jeg hatt det, hva vil jeg videre i livet? Da jeg kom ned i dalen som gikk ut mot havet var alt helt stille og mørke skyer hang over landskapet. Jeg fulgte et skuterspor langs elva. Russland på den ene siden og Norge på den andre. Nederst i dalen dukker det opp to vakttårn. Ett på hver side av grensen. Forsatt helt stille. Jeg vet at de ser meg, de som sitter på post, men jeg ser ikke de og hører ingen ting. Jeg går rolig nedover dalen og vet ikke riktig hva jeg skal føle. Så synes jeg plutselig at stillheten ikke er den samme lenger. Det er akkuratt som om noe uler der ute i horisonten. Jeg stopper opp og holder pusten…og så hører jeg det. En symfoni av måkeskrik! Da får jeg fart på skia. Jeg blir så begeistret over tegn fra havet at jeg begynner å skøyte nedover dalen. Så ser jeg det. Havet! Og lukta av sjø! Og lyden av bølgene og måkene. Og plutselig står jeg der. Ved stranda. Der havet skyller inn mot land. Jeg ser måker og skarv og lomvi og pluselig dukker en kobber opp av vannet. Så gråt jeg en liten tåre. Jeg elsker havet og ble rørt av den mektige følelsen av å ha vandret gjennom vide vidder, dype skoger, lange vann og meanderelver, og bratte daler for så å komme ned mot det åpne, melankolske havet. Jeg får opp teltet og så begynner det å regne. Da kommer det to eldre menn i en liten båt inn mot kai. De har vært på hytta og ute på havet å fiska. Vi satt oss i huset til båtforeningen og slår av en prat. De visste godt hvem jeg var da de hadde hørt om meg via sosiale medier. Verden er ikke stor. Jeg fikk spennede historier fra havet og kjente jeg fikk en beundring for alle de som lever og livnærer seg her ute med det åpne Barentshavet som kan være både ugjestmildt og hardt. Etter en stund gikk jeg tilbake i teltet. Hadde bestemt meg for å bade. Hadde ikke lyst, men gjorde det likevel. Det var så kaldt at huden ble helt blå etter bare en liten dupp i sjøen. Fikk på meg tørre klær og plutselig hører jeg ny motordur. Det var sønnen til Oddbjørn og en kompis som kom på besøk. De hadde med øl, ved og pølser. Regnet ble til yr og vi satt ute i flere timer forran bålet og koste oss før de kjørte tilbake.

Dag 23
Våknet til bølgeskvulp og kjente meg lykkelig. Spiste godt og fyrte bål. Så kom sola og varmet både kropp og sjel. Kl 11 kom Oddbjørn og sønnen med skuter og henger og henta meg. Snakk om gjestfrihet! Vi kjørte tilbake til veien og spiste en deilig kongekrabbelunsj hos Oddbjørn. Så ble jeg hentet av en dame som heter Kim. Hun bor midt i byen i Kirkenes og sa at det bare var å bo hos hun frem til mandag. Jeg rakk så vidt å legge fra meg bagasjen og dusje før jeg skulle opp til Olaug som tidligere i uka hadde lånt meg hytta langs veien. Hun hadde laget 3 retters middag og var veldig interresert i å høre om turen og i å fortelle om historien til Kirkenes og Grense Jakobselv. Etter middag fikk jeg kaffebesøk hos Kim av en dansk eventyrer, mens Kim var ute med venninner. Han skulle sykle 3 uker i Russland og hadde en langsiktig drøm om å gå til Sydpolen og var derfor interresert i å høre mer om hvordan det var å gå alene med pulk. Et veldig spennene menneske!

24-26
Kim dro på hytta på fredagen mens jeg ble igjen i huset hennes i byen. Jeg tar et par fag på skolen så jeg ville lese litt på biblioteket og forberede meg til eksamen. Det har vært veldig deilig å få “lande” litt her i Kirkenes. Jeg har kost meg med masse god mat og vin, tv-titting og eksamenslesing. Kim er et inspirerende menneske. Da jeg takket henne så mye for at jeg fikk bo hos hun svarte hun bare: Husk det, ikke glem det! En dag når du har fått deg hus og hjem så kansje det går forbi en vandrer som trenger husrom. Da håper jeg du husker på hvordan det var for deg å komme til åpne dører. Det skal jeg alltid huske Kim!

Etter 23 dager alene på tur føler jeg meg rolig i kropp og sinn. Jeg føler meg sterk både fysisk og psykisk og jeg sitter igjen med en skikkelig mestringsfølelse. Turen ble derimot noe annet en jeg så for meg. Jeg var forberedt på mange dager alene, kalde teltnetter, lange, tunge dager og mye vill natur. Istedenfor en mektig og vill naturopplevelse har turen for meg blitt mer som et lite eventyr. Jeg har “ruslet” fra ett menneskemøte til et annet, og jeg har snakket og diskutert med både gamle og unge med hver sine historier å fortelle. Jeg har fått så mye hjelp og møtt så mye vennlighet at jeg ikke vet hvordan jeg noen gang skal klare å gi like mye tilbake.

Jeg har fått mange spørsmål om det ikke har  vært ensomt å være på tur alene. Hver gang har jeg svart nei. Å velge å være alene er vidt forskjellig fra å ikke velge å være alene. Jeg valgte å gå alene fordi jeg vet at man vokser på det, og jeg vet at møter med mennesker blir annerledes. Jeg vet også at mestringsfølelsen av å klare seg selv blir større. Jeg har likevel funnet ut at jeg er et kontaktsøkende menneske. Å være mutters alene i Finland ble litt for skummelt og kjedelig. Likevel har det også vært ganger jeg har fått besøk eller fått tilbud om besøk der jeg aller helst ville takke nei fordi jeg heller ville være for meg selv. Det har nok mer med at man kan bli sliten av nye menneskemøter der man alltid må vise den beste siden ved seg selv, da man med gode og nære venner ofte kan være sammen selv når man er sliten eller i dårlig humør.

Om du ikke har vært alene på tur før så anbefaler jeg det sterkt. Det skjer noe med deg når du må legge fra deg mobilen og bruke kroppen og hode på helt elementære oppgaver. Det skjer noe med deg når du må møte din egen stillhet.

Kautokeino til Grense Jakobselv del 2

Fra Karasjok til Sevettijarvi

4 april- 11 april

Dag 8-14

Dag 8
Hviledag! Spise mat, blogge, handle mat og vaske klær. Jeg fikk også tatt en tur på Sametinget og fikk en god omvisning i hvordan tinget fungerer og litt historisk innblikk i bakgrunnen for Sametinget. Her fikk jeg også hjelp til å printe ut noen finske kart. Skikkelig flott sted med nydelig arkitektur og masse spennede informasjon!

Dag 9
Avreise fra Karasjok. Litt skyet, litt sol og mildt. 18 km langs elva til Karigasniemi som er ei lita bygd med matbutikk over grensa til Finland. Der fikk jeg hentet et kart som jeg trengte som jeg fikk sponsa av butikksjefen med navn Seppa. Han er en skikkelig artig mann som sang og lo, og som ønsket meg god tur å sa det bare var å ringe hvis det skulle skje noe på turen. Videre gikk jeg et par km oppover langs skuterløypa. Fant meg ei fin teltplass ved noen gamle furuer og fikk fyrt et deilig bål!

Dag 10
Litt overskyet, til dels sol. 22 km til en camping jeg vurderte å sove på. Jeg hadde nemlig brukket teltstanga mi når jeg skulle ta ned teltet på morgenen og jeg hadde brukket reservestanga tidligere, så jeg måtte få fikset opp i dette på et vis før jeg forsatte turen. Mens jeg går langs skutertraseen kjører det en mann forbi. Han sier “Hello Ingrid!” See you at the camping in two hours? Jeg ble overasket over at han viste hvem jeg var helt til jeg forsto at vi hadde snakket på facebook for en uke siden. Han var en av kontaktene Jonna i Kautokeino hadde tipset om og han eide altså campingen jeg hadde planlagt å dra til. Jeg kom dit på ettermiddagen og fikk ei koselig hytte og en oppvarmet sauna sto klar når jeg kom! Deilig å unne seg litt hyttekos en gang i blant! Olavi hjalp meg med å fikse teltstanga så jeg kunne føle meg trygg på at jeg hadde tak over hodet de kommende dagene. Før jeg la meg viste litt nordlys seg fram på himmelen!

Av og til må skia av i motbakkene

Godt merka løyper iallefall

Nytt favorittøl!

Dag 11
Snøvær, mildt og litt blåst. I dag skulle jeg gå et par km langs veien før jeg tok inn på en øde skuterløype. Jeg ble forsikret om at det skulle gå fint, men jeg var litt skeptisk til hvordan sporene ville være. Jeg begynte å gå og mens jeg gikk fikk jeg følelsen av å være veldig langt hjemmefra på en veldig ukjent vei. Jeg viste ikke hva jeg gikk til og i snøværet slet jeg med å holde varmen da snøen smeltet og gjorde anorakken våt. I tillegg veltet pulken min titt og stadig da jeg hadde pakket den dårlig. Så sto jeg der i furuskogen, både våt, kald, og med veltet pulk og en liten frykt for å møte på en sulten bjørn og for at teltet skulle bli ødelagt igjen. Plutselig brast jeg ut i gråt. Hvorfor må jeg være akkurat her akkurat nå? Hvorfor føles alt så vanskelig og feil? Jeg vil ikke dette! Mange tanker surret i hodet. Skjerp deg Ingrid, du er bare våt og kald, du er tøff, du klarer dette, du er ikke tøff, skulle ønske jeg kunne sitte i sofaen å se tv, jeg savner mamma og pappa osv. Jeg ble stående en stund med pulken som hadde veltet og den våte ullen som gjorde meg kaldere og kaldere. Nå er det nok! Jeg skiftet til tørre klær og gjorde om på pulken og bestemte meg for at det ikke er noe alternativ å verken snu eller fortsette å surmule. Jeg fortsatte å gå, men kjente melankolien hengende over meg. Så krysset jeg veien og skulle til å sette kursen rett nord inn i villmarka. Og der stoppet skutersporet…jeg tråkket skiene ned i snøen og stavene forsvant. Jeg kom meg ikke fram. Full stopp. Grein igjen og tenkte at nå må jeg vel bare stoppe her? Jeg snur meg mot veien igjen og ser et skilt med påskriften “kafé” 200 meter lenger bort. Jeg måtte le litt, hva i alle verden gjør en kafé midt på dette øde strekket? Jeg burde uansett tørke litt klær så jeg gikk bort og kom inn i en liten koselig liten kafé med god fyr i peisen og en hyggelig dame i disken. Jeg fortalte med gråtkvalt stemme at jeg ikke kom meg videre på skuterløypa og lurte på om hun viste om noen som skulle kjøre der i nermeste fremtid. Det gjorde hun ikke, men hun viste om en som kunne hjelpe meg likevel. Jeg ble sittende på kafeen og vente på denne karen mens jeg spise et kg (minst) pommesfrittes og drakk kaffe. Jeg begynte også å se på alternative ruter for hvor jeg skulle gå videre, men ingen alternativer fristet. Jeg og skutermannen som heter Sami bestemte oss for å kjøre en tur å se hvordan løypa så ut videre inn i skogen. Da vi hadde kjørt bare 500 meter viste det seg at det kom inn et skuterspor fra noen hytter lenger bort. De var bare noen dager gamle. Etter mange timer med gråten i halsen innså jeg at situasjonen ikke var så ille likevel! Klokken var nå blitt halv 7 og jeg ville komme meg i gang igjen å prøve å følge plan A. Sami kjørte meg tilbake og jeg spendte på meg pulken og gikk ca 5 km før jeg slo leir. Teltet sto fint, jeg og klærne var tørre og jeg unnet meg litt smågodt før jeg la meg, litt roligere nå enn tidligere på dagen.

Dag 11
Sov forbi alarmen å våknet i 8 tiden. Fint vær i dag! Sami kom på morgenbesøk og sa han kunne tilby overnatting eller skuterhjelp om det trengtes. Veldig hyggelig! Jeg bestemte meg for å komme meg i gang med dagen og var spendt på løypene videre. Gikk på og fikk både gode og dårlige spor på veien.  Humøret var som normalt igjen og jeg var overasket over utsikten jeg fikk denne dagen. Gikk hele dagen og etter 27 km kom jeg fram til en fin teltplass. Jeg bestemte meg for å sove i teltet selv om Sami hadde tilbudt overnatting ettersom været var bra og jeg ville tidlig i gang med neste dag.

Her har elgen akkuratt vært, for det snødde tidlig på morgenen!

Noen som trenger nye støvler??

Heheheh😎

En rev rom har fått seg en reinsdyrbit??

Her har rypa slappet av 🙂

En annen rev som har fått seg noe godt?

27 km😅

Dag 12
Opp tidlig og raskt i gang med dagen. Været var litt grått i starten, men det ble klarvær og vindstille utover dagen. Så varmt at jeg kunne gå mange timer i bare sportsbhen! Jeg gikk og gikk og gikk. Kjente at jeg bare ville gå så langt jeg klarte. Jeg hadde det fint alene på vidda, men kjente litt på frykten hvis noe skulle skje og ville derfor gå på mot sivilisasjonen igjen. Jeg fant vel ut at jeg ikke klarte å slappe helt av med å være så alene på vidda, selv om jeg hadde både nok med mat og bensin og at kroppen kjentes frisk. På kvelden i den gyldne time slo det meg hvor stille det hadde vært hele dagen. Ikke lyder av fly, fuglesang eller et vindpust. Jeg sto å så utover vidda mens solen gikk ned. Så sang jeg høyt, så høyt jeg bare kunne. “Jeg vil leve lykkelig, for at jeg er jeg, kunne være sterk og fri, se hvordan natten går mot dag…jeg er her og mitt liv er bare mitt..!” (Gabriellas sang) Så smilte jeg til sola før den gikk bak horisonten, satte opp teltet og kjente roen komme, godt fornøyd med å ha gått 33 km denne dagen.

Driiitglad for nye skuterspor! De varte i nøyaktig 100 meter før de tok en annen vei..

Død skog 😦

Har fulgt dette kommunereingjerdet i over 80km. Iallefall ikke vanskelig å finne veien..

Dag 13
Det ristet godt i teltet da alarmen ringte 6.30. Kl 7.30 ringte det på nytt og kl 8 klarte jeg endelig å karre meg ut av teltet. Jeg titter ut og kjenner vinden i fjeset. Flatt lys og bortblåste skuterløyper virket ikke fristende. Kl 11 var jeg i gang. Gjesper meg gjennom de første km og tok en tidlig lunsj i vindsekken. Gikk videre og skvatt like mye hver gang jeg datt utenfor skuterløypene eller gjennom skarelaget og plutselig sto med snø til knærne. Gikk og tenkte mye, ja på alt og ingenting. Tenkte mye på at jeg var litt sliten, men km forsvant sakte men sikkert bak meg og kl 8 da lyset la seg på skrå og viste fram vidda på sitt vakreste så hadde jeg gått 20 km. Jeg kom til et kryss i skuterløypa og ble møtt med nykjørte skuterspor. Høylytt jupel runget over den strake vidda! Gleder meg til i morgen, det skal blir bra! Satt opp teltet og så begynte det å snø og blåse opp…Skulle jeg få løypene jeg hadde drømt om i morgen?

Dag 14
Våknet til dis og sol som trengte gjennom skylaget. Så utrolig vakkert. Lett rim og snø hadde lagt seg i bjørketrærne og forandret landskapet, det hadde lagt seg i skutersporene også, men de var heldigvis like gode som dagen før. Planen var 20 km sørover inn til ei ødestue før Sevettijarvi. Jeg gledet meg over hvilken fart jeg fikk i løypa og før kl 2 var jeg ved ødestua. Det eneste problemet var at det ikke var noen ødestue der. Jeg sjekket kordinatene og turistforeningen sin nettside. Den skulle være der! Jeg ga til slutt opp med å lete og møtte rett etterpå 5 finske pensjonister som var på tur. De kunne fortelle at ødestua brant ned i februar. Jeg var ikke innstilt på telt så jeg bestemte meg for å gå på ned til Sevettijarvi 12 km unna. Der fikk jeg bestilt en airbnb og kom til et koselig hus med dusj, kjøkken, vaskemaskin og sauna. Hurra! Det var matutsalg i baren rett ned i gata så til middag ble det pizza, pommes frittes, potetgull, brus og øl! Kroppen skrek etter kalorier etter mange tunge dager.

Dag 15.
Hviledag. Lagde god frokost og pannekaker, leste bok og blogget. Fikk på ettermiddagen to nye gjester på airbnb så vi har spist middag sammen og snakket om turer, livet og det som er. Nå gjenstår litt over en uke før jeg håper å stå på stranden på Grense Jakobselv!

Ingrid sin etappe fra Kautokeino til Grense Jakobselv. Del 1

26 mars – 3 april

Dag 1-7 Kautokeino til Karasjok

Da var det klart for nest siste etappe av mitt Norge på langs eventyr. Jeg hadde bestemt meg for å gå fra Kautokeino som var der jeg startet i sommer og hele veien nord til Grense Jakobselv. Grunnen til at jeg har valgt å gå til Grense Jakobselv var at jeg går alene og dermed ønsket å gå lavere i terrenget og mer mot øst der været er mer stabilt og dermed mindre risiko. Jeg bestemte meg for å gå gjennom Nord-Finland istedenfor å følge grensa hele veien. Det blir 100 km kortere, men fortsatt lenger en Kautokeino til Nordkapp så da synes jeg det var greit å ta en snarvei.
Jeg startet reisen fra Bergen og ble i Oslo møtt med kansellert fly og masse venting før jeg ble inlosjert på hotell rett før midnatt. Jeg var sliten og trøtt etter mye frem og tilbake på flyplassen med mye bagasje. Heldigvis kom jeg meg på et fly til Alta dagen etter og landet i Alta i 15 tia. Det var litt blåst og snøvær så flyet sirklet i en time før det landet. Jeg skulle ta en buss til Kautokeino på kvelden, men før det ble jeg møtt av foreldrene til en god veninne som bor i Alta! Vi fikk handlet og jeg ble invitert på middag før de slapp meg av på bussen. Skikkelig koselige folk! Skulle veldig gjerne vært der lenger. Jeg kom fram til Kautokeino i 22 tia på kvelden. Der ble jeg henta og inlosjert hos Geir som er venn av søstra til broren til kjæresten til tante. Det er så flott når man kan ordne seg overnatting og besøk på den måten! Geir var en skikkelig trivelig kar og det var veldig hyggelig å være på besøk.

Fikk gode rabatter på butikken i Alta!

Dag 1.
Neste dag ble det pakking og ordning. Jeg og Synnøve ble kjent med en reineier i Kautokeino i sommer som heter Jonna, så før jeg begynte å gå så fikk jeg lurt inn et kaffebesøk hos han og søstra. De ga meg litt kontakter videre når jeg skulle inn i Finland og i tillegg fikk jeg kjøpt meg meg litt tørka kjøtt og indrefilet som jeg kunne kose meg med videre på turen.
Jeg begynte å vandre nordover langs elva i 1 tiden og satt meg som mål å gå 15 km den første dagen. Det var mye skutertrafikk i løypa. Møtte på en hyggelig skigåer som var den første og siste skigåer jeg så på mange dager. På kvelden kom jeg i prat med en annen reineier som heter Nils som jeg avtalte å møte senere på turen da han bodde i ei gjeterbu lenger nordover. Etter 15 km slo jeg leir i måneskinnet. Jeg stekte meg litt reinkjøtt og koste meg i teltet med musikk og litt pensumlesing helt til fingrene ble frosne.

Dag 2.
Litt skyet og gløtt av sol. I dag skulle jeg prøve å få møtt ei som heter Amy og kjæresten hennes som var på besøk et par dager. Amy går hele den Norsk/Finske grensa i vinter. Vi avtalte å møtes i 2 tiden og ga hverandre spot-tracking så vi kunne se hvordan vi lå ann i løypa. Jeg ble så ivrig på å rekke frem til Amy kl 2 at jeg hadde gått over 20 km før lunsj. Da klokka var 2 var vi fortsatt noen km fra hverandre så jeg endte opp med å spise lunsj alene. Vi avtalte heller å slå leir sammen noe som jeg synes var en veldig god plan! Vi slo leir rett ved veien i Lahppouloppal og koste oss med reinkjøtt og pakistansk mat som Amy hadde fått med seg hjemmefra. Vi hadde det veldig trivelig og fikk til og med kaffebesøk på kvelden av en reineier som også het Nils som inviterte oss med på slakting i høst.

Dag 3.

Våknet av at vi fikk besøk igjen av samme reineier som gårsdagen som kom innom på kaffe. Etter ei lita stund kom det enda en reineier på besøk som heter Jørgen. Skikkelig trivelige menn og veldig koselig at folk kommer å hilser på 🙂 Amy og kjæresten fortsatte sørover og jeg nordover. Etter noen km tok jeg en svipptur oppom bua til Nils som jeg møtte for to dager siden. Der var det ingen hjemme, bare litt reinskrotter som lå utenfor. Døra var åpen så jeg venta noen minutter i gompien til han kom tilbake. Der ble jeg et par timer da det kom flere kjenninger innom å slo av en prat. Gøy å få litt innblikk i livet som reineier på vidda! I 2 tia gikk turen videre og etter ca 18 km slo jeg leir. Da jeg hadde fått instalert meg i teltet hører jeg det kommer noen på skuter. Det var Jørgen som jeg møtte tidligere på dagen. Han skulle opp på vidda for å se til reinen og lurte på om jeg ville bli med. Det kunne jeg ikke si nei til. Jeg heiv i meg litt mat og kledde på meg og så dro vi opp på vidda. På vinteren så pleier reineierne å kjøre et skuterspor rundt hele flokken sin der de ønsker at flokken skal være. Et par ganger om dagen kjører de i det samme sporet og ser om det er spor av rein som har tråkket på utsiden av skutersporet. Når det nærmer seg vårflyttingen begynner reinen å flytte seg mye og da er det viktig å sjekke til dem ofte så de ikke sprer seg for mye. Vi kom opp på den bare vidda rett etter solnedgang og horisonten var ildrød så langt øyet kunne se. Den utsikten hadde jeg aldri fått om jeg ikke hadde sagt ja til å bli med. Vi kjørte runden og fikk samla litt rein. Veldig gøy å høre om hvordan reindrifta fungerer! Jeg ble kjørt tilbake til teltet, lagde middag og sovnet tvert.

Dag 4.
Jeg lå midt i min dypeste søvn da jeg plutselig skvetter av at det kommer en skuter kjørende inn på leirplassen. Jeg sperrer øynene opp og roper god morgen. Før jeg vet ordet av det står det en reineier (Nils nr 3) i døråpningen. Han spør om jeg har stått opp og jeg lyver om at det har jeg. Han setter seg inn i teltet og fastslår at det jammen er på tide å stå opp! Han selv var oppe i 4 tia og jeg hadde faktisk gått glipp av en nydelig soloppgang. Han sa at det så fint ut i teltet og at jeg hadde det koselig. Så gikk han ut igjen å ønsket meg en god dag! Jeg fikk meg til slutt ut av soveposen, men sola varmet så godt på teltduken og jeg koste meg sånn med musikk og påskegodt at jeg ikke kom meg av gårde før i 11 tia. Jeg skulle innom Soussjavri fjellstue som lå ca 18 km unna så jeg hadde ikke dårlig tid. Det ble en nydelig dag der sola varmet godt! På et tidspunkt så var jeg bare i sportsbhen da sola sto på sitt varmeste. Kom til Soussjavri litt før 5 og ble invitert inn på vennemiddag sammen med Alice som driver fjellstua og hennes vennepar. Menyen besto av gompos som er melbolle dynket i reinblod samt reintunge og hakkakjøtt. Jeg elsket alt, og spiste meg stappmett. Øl og kake fikk jeg også! Skikkelig hyggelig å være på besøk.

Dag 5
I dag hadde jeg ingen plan om hvor langt jeg skulle gå. Jeg startet i 10 tia og trasket i et rolig tempo. Strålende sol hele dagen. I dag kjente jeg at jeg var litt lei av å gå på elver og vann uten store variasjoner eller utsikt. Man kan også bli litt lei humpete skuterspor som dytter pulken frem i nedoverhumpen og dytter pulken bak i oppoverhumpen. Jokkegange som jeg har begynt å kalle det! Satt litt podkast på øret og ringte litt venner og familie og plutselig var jeg ved Jergul litt før kl 17. Det var en fjellstue jeg ikke hadde tenkt å ta meg råd til å overnatte på, men jeg stoppet innom for en prat. Da ble jeg bedt på pølse og kaffe forran bålet. Jeg fortalte at jeg hadde litt lite penger og at jeg derfor tenkte å gå videre, men da fikk jeg som svar at dette skulle de ordne. Jeg ble inlosjert i en mini peisestue som vistnok skal være Karasjok kommune sitt eldste bygg og tidligere tinghus. Her skulle jeg få sove gratis mot at jeg hjalp til litt på familiemiddagen. Siden det var påskeaften var det lam og hjemmefiska ørret på menyen. Krabbe til forrett og is og multekrem til dessert. Det var bare venner og familie av de som eide fjellstua som var på middag og det var skikkelig god stemning med vin og øl og spennede historier. Før desserten joiket Berit Alette masse dyr og personer som vi skulle gjette på. Hun holder litt joikekurs og er veldig dyktig. På kvelden satt jeg igjen med en følelse av takknemlighet og ro. Etter 5 dager vandrende nedover elva mot Karasjok så møter jeg fremmede hver dag som tar meg med inn i deres hverdag og liv og behandler meg som en god venn. Man blir rørt og varm i hjertet av å tenke på det.

Dag 6
Det var rart og vemodig å dra fra Jergul på morningen før alle hadde stått opp. Jeg skulle så gjerne vært der lenger, men alt har sin besøkstid og tilbake kommer jeg nok en vakker dag. Jeg tenkte at i dag fikk jeg gå så langt jeg orket, ingen spesielle mål i sikte. Strålende sol og musikk på øret gjorde at kilometerene gikk unna. Jeg tok selfølgelig gode pauser og kom blant annet i prat med et par som drev med sledeturer med reinsdyr. Jeg prøvde meg litt på lassokasting før jeg tuslet videre. Etter 25 km går jeg forbi et hus der det sitter to damer å griller pølser. De inviterte meg opp en tur. Der ble jeg sittende en stund å diskuterte politikk, folk og livet mens jeg fikk servert pølse og kaffe. Etter en stund gikk jeg videre inn i solnedgangen og etter noen km bestemte jeg meg for å slå opp teltet. Jeg sto litt på isen og funderte på teltplass, men det var så mange hytter i området at jeg bestemte meg for å gå litt lenger selv om det begynte å bli sent. Da kom det en hytteeier på skuter og spurte om jeg ville sove inne. Han sa de hadde masse plass og at jeg var hjertelig velkommen. Han virket så hyggelig så jeg takket ja og ble med på hytta. Før jeg rakk å ta av meg skoene fikk jeg servert nydelig reinkjøtt og iskald øl. Skikkelig hyggelig familie med små og store barn. Etter middag satt vi ute å drakk øl med hyttenaboene. Jeg prøvde å lære meg litt samisk da nesten alle som var der hadde det som morsmål.

Lassokasting!

Prøvde meg på et selvutløserbilde, men endte opp med hele nettingen full av snø…

Dag 7.
Ettersom jeg hadde gått nesten 30 km dagen før var det bare 16 km inn til Karasjok sentrum. Hytteeieren som heter Geir Ole tilbød seg å kjøre pulken til campingen der jeg skulle bo i Karasjok. Derfor ble det en veldig lett etappe nedover elva denne dagen. Jeg møtte litt folk her og der og i 4 tiden var jeg på campingen. Jeg ble så giddalaus at jeg spise sjokolade og potetgull til middag og tok en tidlig kveld.

Slo av en prat med ei hyggeiig dame som driver en husky farm rett utenfor Karasjok mens jeg snørekjørte litt bak sleden 🙂

Denne uka har vært veldig sosial og utrolig innholdsrik! Jeg har møtt så mange flotte mennesker med så fine historier å dele. Jeg er helt over meg av alt det fine jeg får oppleve! Jeg føler meg så heldig og håper jeg får muligheten til å gi tilbake når jeg er ferdig med denne turen. Neste uke skal det nok bli litt mer alenetid.  Da skal jeg vandre 10 dager på skuterløyper inn i Finlands villmark. Der er det verken hytter eller hus, men vistnok en veldig godt merket skuterløype. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg håper det blir fint å gå der. Det er helt umulig å gå utenfor løypene da det er dyp sukkersnø utenfor løypene. Jeg har behov for å spare litt på batteri på mobilen så jeg blir nok ikke så tilgjengelig før jeg kommer til sivilisasjonen igjen. Jeg er spendt og rolig på samme tid og håper at neste etappe skal bli en unik opplevelse det også!

Ingrids etappe fra Finse til Breistølen i Hemsedal 7-11 mars

Dag 19

Hviledag. Prøve å vaske litt sokker, kopp og bestikk og egen kropp. Var dessverre ikke tilrettelaget for dette, men ved hjelp av håndsåpe på do og litt lunket vann så gikk alt på et vis. Ellers besto dagen av full hvile og litt blogging.

Dag 20

Ut på tur igjen. Denne gangen fikk jeg besøk av et av mine favoritt-kvinnemennesker, nemlig min egen søster! Vi startet med skikkelig girl power i bakkene oppover mot Geiterygghytta på selveste kvinnedagen! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på hvor heldig jeg er, som har mulighet til å stikke alene på langtur uten å bli møtt med masse fordommer selv om jeg er kvinne. Jeg føler meg så priviligert og er så glad for alle kvinnene før meg som har banet veien for å dra på langtur. Skulle ønske flere kvinner verden over også hadde hatt de samme mulighetene til å gjøre det samme som meg. Jeg og søss tok det så rolig inn mot Geiterygghytta og kom fram sent på ettermiddagen. Vi inlosjerte oss på sovesal og hadde nydelig kjøttkakemiddag på kvelden. Det ble også tid til litt peiskos før vi gikk i seng.

Dag 21

Astrid hadde litt ulike alternativer for helgen, men måtte være tilbake i Bergen før søndag. Etter litt planlegging fant hun ut at det var best å bare bli med en dag, da hun hadde mange gjøremål hjemme i Bergen, og veien videre var litt for lang for hennes smak. Det var uansett veldig koselig å ha hun med en dag! Vi koste oss med god frokost før vi tuslet hver vår vei i sola. Nå var det første gang på turen jeg gikk alene, men forran meg var det flere grupper med mennesker på helgetur, så det føltes ikke som om jeg var alene i fjellet. Likevel var det veldig fint å kjenne på å gå litt for seg selv. Jeg skal jo opp til Finnmark i nesten en hel måned alene senere i vinter, så det var godt å få kjenne litt på det før jeg skal ut alene på alvor. Jeg gikk hele dagen og etter ca 24 km slo jeg opp teltet, lagde meg mat, hørte på litt musikk og sovnet som en stein.

Dag 22

Våknet kl 5.30 av at det var KALDT! Ute var det helt klar himmel og like før sola skulle stå opp. Jeg lå å pinte meg litt i soveposen før jeg sto opp litt før kl 6 og fikk fyr på primusen. Så snart sola traff teltduken steg temperaturen betraktlig og kroppen kom sakte men sikkert i gang. Jeg gikk 2 km inn til Iungdalshytta, der jeg tok turen innom for en kaffe. Der møtte jeg et vennepar av mamma og pappa som var på DNT fest og åpning DNTs første mikrokraftverk. Jeg gikk et par km med de i strålende sol før vi skilte lag og jeg fortsatte oppover fjellsiden. 15 km oppoverbakke sto på planen. Det var ingen sak når du kan gå i nettingullen oppover fjellsidene og sola virkelig varmer! Jeg var helt i lykkerus hele dagen, nøt lunsjpausen i 2 timer uten å kle på meg, sang og hørte på musikk og spiste sjokolade til jeg ble stappmett. FOR en dag! I skumringen kom jeg til oppvarmet hytte. Jeg hadde møtt på 3 mannfolk tidligere på turen som gikk en del raskere en meg og det var hyggelig å møte de igjen på Bjordalsbu. Vi spiste middag sammen var alle enige om at det hadde vært en utrolig fin dag.

Dag 23

Våknet til over 10 sekundmeter og whiteout og fikk litt av en kontrast til dagen før. Nå var det bare 12 km ned til Breistølen så det var ikke noe problem. Heldigvis hadde jeg vinden i ryggen og etter ca 2 timer og mange artige og litt mindre artige bakker så kom jeg inn på Breistølen. Til min store overaskelse møtte jeg kjentfolk! Kjentfolk som jeg aldri har møtt! Da jeg og Synnøve gikk Norge på langs i høst, fikk jeg med meg at det var en gutt som også gikk Norge på langs. Han hadde startet en god del senere enn oss, men var også på vei sørover. Jeg fulgte han på sosiale medier og fikk med meg at han også måtte avbryte på grunn av mye snø på høsten. Det var utrolig morsomt å møte på han og søsteren på Breistølen. De var på vei sørover og hadde gått i litt over 10 dager fra Alvdal. Han visste godt hvem jeg og Synnøve var gjennom hyttebøkene og bloggen så han ble nok like overasket som meg. Utrolig stas å møte på andre som holder på med det samme prosjektet. Vi satt å pratet i ett sett, og plutselig holder jeg å bli for sein til bussen som skulle gå forbi kl 14.30. Jeg rasker sammen alle tingene mine og løper halvpåkledd ut av hytta mot bilveien. Der kommer bussen akkuratt i det jeg kom meg til veien! Han sakker farten, stopper og så…kjører han igjen! Jeg vinker febrisk og blir litt sjokkert. Var det fordi jeg sto på feil side av veien, var det fordi det var biler bak? Ikke vet jeg. Jeg skulle bytte buss lenger ned i dalen en stund senere og bestemte meg for å haike. Det skulle gå 45 minutter i sur og kald motvind før jeg fikk haik. Jeg ble heldigvis kjørt helt ned til busstoppet og jeg rakk neste buss med 2 min margin. Pjooo.. På kvelden kom jeg til Bergen der jeg ble møtt av en veninne som skulle hjelpe meg å bære pulken de 3 km hjem til leiligheten. Etter mye styr og prøving, men mest feiling måtte innse nederlaget. Pulken ville ikke bæres og vi ble nødt til å ta en taxi. Tenk at jeg har bært den pulken alene i over 300 km men ikke får den med meg de siste 3 km hjem fra bussen, selv med bærehjelp. I kollektivet ventet verdens beste jenter med hjemmelaget pizza og kake. Dere er best!

Etter 23 dager på tur sitter jeg utrolig nok igjen med en hel masse energi og mestringsfølelse. Mange ganger i løpet av dagen slår det meg hvor priviligert jeg er! Ikke nødvendigvis priviligert fordi jeg drar pulken min gjennom flotte landskap og mange mil i motbakker og nedoverbakker, men priviligert fordi jeg har muligheten til å velge min egen vei. Priviligert fordi jeg har pengene, støtten og tiden til å kunne gjennomføre en drøm jeg har bært på lenge. Selv om det er mange utfordringer med å være på en tur som dette, så er det helt selvvalgt.  Jeg kan også fastslå at de gode opplevelsene definitivt trumfet de dårlige!

Takk til mamma og pappa for hjelp med sending av depoter og lån av utstyr, takk til Ingrid for lån av spot, takk til Petter for lån av pulk, takk til Astrid for lån av annet utstyr. Og takk til Erik, Synnøve, mamma, pappa og Astrid for at dere ville bli med å gå på tur med meg.

Den 27 mars starter en ny etappe. Den går fra Kautokeino (der jeg startet i sommer) til Grense Jacobselv som ligger lengst nord ved Russergrensa. Jeg planlegger å bruke litt over 3 uker dit og skal etter planen gå hele turen alene. Det blir både skummelt og veldig veldig spennede! Klarer jeg å fullføre denne etappen, gjenstår kun et par dager på asfalt fra Ljosland og ned til Lindesnes før jeg kan si at jeg har gått hele Norge på langs 😀

Ingrid sin tur fra Haukeliseter til Finse

Fra Haukeliseter til Finse den 27 februar til 6 mars.

Dag 11 hviledag.

Praktiske gjøremål og spising sto på planen. Jeg måtte også ut å teste litt utstyr i sibirkulden som var kombinert med ganske så frisk vind. Det var bitende kaldt men med godt tildekka fjes og kropp så gikk det fint. Nå var det bare å vente på turfølget å se om de ville trives like godt i kulda. Mamma og pappa var litt spendte på været, men ville prøve å gå for å se hvordan det var. Jeg var også spent på hvordan det gikk med Synnøve og Olav. De hadde sendt en melding om at de måtte da hviledag på grunn av -40 effektive. Det er ikke å spøke med så jeg krysset fingrene for at de tok det forsiktig!

Dag 12
Mamma, pappa og Synnøve kom opp i 4 tiden. Synnøve er ei veninne fra studiene i Bergen. (Heldige meg som har flere Synnøver å velge mellom) Vi spiste fellesmiddag på Haukeliseter og pakket og gjorde oss klar for morgendagen. Alle var nok litt spendt på været og hvor kaldt det ville bli.

Dag 13.
Ut på tur aldri sur. I dag ventet det to monsterbakker. Fulle pulker og 22 km inn til Hellevassbu. Det var -22 på gradestokken men med frisk vind så ble det betydelig mer. Likevel varmet sola godt så vi gikk i gang med godt mot. Det gikk veldig treig oppover. Med tunge pulker og godt hvilte bein så tok det litt tid å få kroppen i gang. Mamma og pappa gikk med sekk så de synes nok det var lettere å gå. Klokken ble ett før vi kom oss opp den andre bakken. Vi hadde bare gått 5 av 22 km og nå begynte vi å få litt dårlig tid. I tillegg synes nok mor og far det var litt ubehagelig kaldt da vinden sto på som verst. Heldigvis løyet vinden utover dagen og vi fikk full sol. Når bakken var gjort unna gikk det radig. Vi kom oss ned til hytta litt etter skumringen og inlosjerte oss i sikringsbua som var mindre og dermed mer effektiv å varme opp. Inne i hytta var det mange minus og det tok 5-6 timer å få hytta varm. Vi hadde fyringsvakt om natta så ikke alt skulle fryse på om morgenen.

Dag 14.
Da vi sto opp og spiste en god frokost. Da vi gikk ut i 9 tia viste gradestokken -27. Mamma og pappa hadde tenkt til å følge oss et par dager til fra hytte til hytte. Når det ble så kaldt som nå så gikk de for plan B som var å ta en hviledag på Hellevassbu og derretter gå ned dagen etter. Jeg og Synnøve følte oss friske og ved godt mot og hadde bedre utstyr for å klare oss i kulda så vi valgte å forsette til Litlos som var ca 19 km unna. Det ble en utrolig chill dag med masse sol og fint terreng å gå i. Sola varmet såpass at vi hadde en halvtime i bare nettingullen selv om det var over -20 ute. Vi kom til Litlos i 4 tiden. Der hadde 3 gutter inlosjert seg og varmet opp hytta allerede. Digg! De kunne derimot fortelle at de hadde hatt en tøff tur fra Finse med ekstrem kulde og vind. To av guttene hadde fått små frostskader og de hadde hatt en serdeles tøff natt i telt to dager før. Heldigvis skulle det gå mot varmere vær nå. Vi koste oss på hytta og spiste pannekaker og nøt varmen fra peisen.

Dag 15.
Våknet til vind og whiteout og – 10 grader. Ikke noe drømmevær, men heldigvis ikke så kaldt. Jeg var likevel nærvøs da jeg har gått i witheout flere ganger før og vet hvor lett det er å falle ned skavler og bli overasket av høydekurver på kartet. Terrenget var heldigvis veldig snilt og enkelt og det var ganske god sikt. Planen var å nå Sandhaug 25 km unna. Vi måtte gå veldig sakte og ble enige om at vi fikk slå opp teltet om vi ikke rakk fram. Vi hadde mer enn nok mat og bensin. Etter ca 7 km med navigering og kompasskurs og sjekking på gpsen dukket 4 mannfolk opp i en rasende fart. De gikk med gps på klokka og hadde vist dårlig tid da de nesten ikke hadde tid til å prate. De forsikret oss om at sporene deres ville lede oss fint til Sandhaug. Så deilig. Å slippe å navigere så aktivt på kartet sparte oss for masse tid. Vi gikk på og ble gode og slitne da vi så hytta i det fjerne i 5 tia. Med lyset som brøt gjennom skylaget fikk vi for første gang følelsen av hvordan den virkelige vidda ser ut. Flatt så langt øyet kan se! I skumringen kom vi til Sandhaug og ble møtt av en hundekjører der. Jeg sa til Synnøve at nå er det gode sjanser for å få seg en øl eller annet digg da hundekjørere kan ta med seg alt de vil av mat. Jeg hadde rett og det ble tilbud om øl da vi kom inn. Veldig trivelig kar, med masse friluftserfaring og spennene historier!

Dag 16.
Våknet til litt skyer og sol og med godt mot. I dag var målet telt litt før Dyranut 22 km unna. Skyene lettet fort og plutselig åpnet hele vidda seg og ga oss påskevær og fantastisk utsikt!
Jeg har aldri sett slik vidde forutenom første dagen i Kautokeino og dette var ganske eksotisk. Det ble så varmt at vi rigget oss til i solveggen da vi hadde gått halveis før kl var 12. Der satt vi i over en time å koste oss. Så deilig! Vi fant en grei teltplass i halv 6 tiden og da det begynte så smått å blåse litt var det godt å komme seg inn i teltet. Med to bensinbrennere og en gassbrenner ble der god futt og varme i teltet. Det ble til tider så dårlig luft i teltet at vi måtte stadig åpne døra for å få frisk luft.

Dag 17
Vind og whiteout i dag, men ikke noe problem da vi var godt kledd å hadde stikka løype å følge. Etter to km møtte vi folk som kom fra Kjeldebu 8 km unna og ble forsikret om varm hytte der. Synnøve hadde frosset fast skoen sin i skia så vi ville prøve å varme den opp inne i hytta. Vi gikk på å nådde hytta i 12 tiden. Godt med en pause innendørs i varmen. Der ble vi i en og en halv time og det fristet lite å gå ut i kulda igjen. Vi fikk mot i oss å kom oss til slutt i gang med flere seige motbakker. Vi gikk til kl ble halv 6 og slo leir etter ca 23 km denne dagen. På kjeldebu fikk jeg lurt med meg en pannekakemix uten at Synnøve så det så det ble en hyggelig overaskelse med pannekakedessert på primusen før vi gikk i seng.

Dag 18
Vi sto tidlig opp og var så effektive vi klarte for å komme oss tidlig i gang. Synnøve måtte rekke et tog ned til Bergen da hun hadde flere obligatoriske oppgaver på skolen som hun måtte levere. Vi kom oss i gang i 8 tiden i gråvær, men i 10 tia lyste det opp. Litt etter 12 var vi nede ved Finse og med noen minutters margin rakk Synnøve toget. Det eneste problemet var at hun glemte igjen skia i all hast! Det ordnet seg heldigvis og de ble sendt ned til Bergen med neste tog.

Det har vert en ambisiøs tur denne gangen også med diverse vær og lange dager. Noen dager har det virkelig fristet å sove mer en 8 timer etter mange timer med mye slit, men det har liksom ikke vært helt tid til det. På tur er det alltid masse som skal fikses og ordnes før man kan hvile. Det har likevel vært helt fantastisk å gå med Synnøve. Hun er fryktløs og med enormt pågangsmot. Dette har jeg ikke gjort før, men det kan jeg sikkert klare sa hun da hun ledet oss ut i 25 km med hvitt landskap med lite sikt og kald vind. Tusen takk for at du ville bli med! Det har vært skikkelig moro!

Nå er jeg på Finse å tar en hviledag før min søster kommer opp for å bli med meg å gå et par dager mot Breistølen i Hemsedal. Det gleder jeg meg masse til!

Ingrids etappe fra Ljosland til Haukeliseter 17-26 februar.

Ljosland- Haukeliseter
Ingrid og Erik på tur 🙂

Ruta finner du også på: “Her er Ingrid nå!”

Dag 1
Endelig var det klart for tur igjen. Snøen hadde satt seg og de verste stormene over Seterdalsheiene hadde rast fra seg.
Heldige meg hadde fått en kompis og kollega fra Eidsbugarden med på tur. Erik har gått Norge på langs tidligere, mesteparten på vinterstid. Det var veldig betryggende å ha han med da jeg ikke er veldig erfaren med vinterfriluftsliv og pulktrekking.
Snille mamma og pappa kjørte oss til Ljosland på lørdagen den 17. Februar. Vi spendte på oss skia og gikk 5 km i ski og scooterspor oppover bakkene. Litt spent  på neste dag var vi da vi hadde fått flere advarsler om andre langveisvandrere som hadde avbrutt på grunn av alt for mye løssnø. Da passet det jo fint at det skulle snø enda mer på kvelden før vi la oss i teltet…

Dag 2.
Våknet kl 8 og var ikke i gang før 11 tia. Lett snø dalte fra himmelen på morgenen men det var gløtt av sol da vi startet å gå. Advarslene var det hold i og det ble riktig så tungt i motbakkene. Da sola tittet fram klabbet det seg til og det ble mye basking og banning i motbakkene. Jeg tenkte at dette er galskap, men Erik var optimist selv om hans egen pulk hadde full stopp på grunn av masse klabbing under pulken. Etter mange timer med basking og kun 8 km kom vi fram til Gaukhei i skumringen. 8 km på en hel dag… og jeg som hadde beregnet over 20 km dagen. Hadde jeg tatt skikkelig vann over hodet nå?

Dag 3
Etter et koselig opphold på Gaukhei med stjernehimmel, quiz og boklesning gikk vi i gang med ny dag med sol. Det hadde blåst på natten og det som var puddersnø dagen før hadde nå pakket seg godt. Gjett om det var stor forskjell å gå på hard snø!? Livet smilte de første timene av dagen og det gikk som en lek i oppoverbakkene. Utover dagen blåste det til, men med gode forhold kom vi oss helt til Håhelleren som er ei lita og veldig koselig nødbu. Vi ankom i skumringen og et nydelig lys i lilla og rosa omfavnet himmelen da vi skled ned de siste bakke. Det blei god fyr i peisen med potetgull, smågodt og full avslapping på hytta.

Dag 4
I dag var det kvista hele veien fram til Storevatn som var dagens mål. 22km unna. Da Erik gikk Norge på langs lå han værfast på den hytta i 4 dager så han var spendt på å se hytta og område i godvær.
Vi fikk litt dekning på starten av dagen, og jeg fikk beskjed om at Synnøve hadde fått trøbbel med skia si og lå etter i planen. Synnøve startet motsatt vei med broren den 15 februar og vi hadde planlagt å møtes underveis. Nå ble ting mer usikkert og nesten uten tilgang på dekning ble også bekymringene større. Hvordan gikk det med Synnøve. Fikk hun fikset utstyret. Hadde hun det bra? Det var ikke mye vi kunne gjøre, så vi fikk bare håpe på det beste å lete etter dekning og oppdateringer underveis.
Resten av dagen gikk ganske radig. Fint føre og fint vær også i dag. På vei innover et dalføre ser jeg noe svart løpe i fjellsiden. Jeg hadde sagt tidligere på dagen til Erik at jeg alltid har drømt om å se jerv. Kunne det være dette majestetiske dyret som sto forran oss nå?? Erik var snar med å få opp kikkerten og jeg sto spendt ved siden av. Kjente at jeg ble veldig ivrig på å se i kikkerten jeg også. Det viste seg at det ikke var noen gjerv, men rev, eller flere rever som løp rundt. Litt skuffet, men gøy var det likevel. Da vi kom nærmere var de ikke så sky så vi tok oss litt tid til å se det løpe rundt før vi trasket videre. Resten av dagen besto av en nydelig nedkjøring til Taumevatn og en helt forjævlig motbakke til Storevatn i skumringen. På toppen av bakken skrek jeg ut at det søren meg er limited edition på denne dama! Å peise opp alle de høydemeterene i mørket er det ikke mange som gjør av fri vilje. Vel inn på hytta var Erik raskt i gang med å fyre opp i peisen og etter middag drar han søren meg fram en pannekakemix! Toppen av lykke! Endelig fungerte radioen til Erik også. Da var livet ganske så greit igjen.

Dag 5
Dagen startet grått, seint og i nok en motbakke. Det ble litt surmulig fra min side mens Erik prøvde å holde humøret oppe. Jeg var ikke særlig motakelig for oppmuntring og stemningen ble ikke bedre av at vi gikk feil og måtte opp i ny motbakke for å komme inn i riktig dal igjen. Jeg hadde vondt i kroppen og i hodet. Erik så ut til å ha mye energi noe som irriterte meg enda mer. Heldigvis er redningen ofte nær og det var ikke mer en en skikkelig lunsj som skulle til før humøret ble desto bedre. Været lettet også utover dagen. Vi så også rev i dag igjen og en ganske forvirra lemen som nesten gikk på skia til Erik.
Vi kom oss opp til et vann som heter Ulvtjønna der vi slo leir. Helt stille og stjerneklart ble det. Nydelig og bitende kaldt!

Dag 6.
Fin soloppgang med dis og flotte farger og mange høydemetere å kjøre ned på starten av dagen. Ikke mye å klage på. Erik var litt trøtt og ville ikke ut av posen da han synes det var kaldt. Men etter litt kaffe var han også klar for å ta fatt på dagen. Erik foreslo en snarvei han hadde gått før og advarte om at det var litt bratt, men helt overkommelig. Vi måtte nemlig komme oss opp til Blåsjø som er et gigantisk vannmagasin med demning. Da jeg så bakken vi skulle opp slo jeg meg vrang og påsto at dette bare var galskap. Pulken var så tung og det var så bratt. Jeg ville heller gå en mil ekstra enn å gå opp den bakken. Erik ble nok litt irritert så han tok tak i pulken å dro den opp den bratteste kneika for meg. Det er vel derfor man har med mannfolk på tur! Vel opp den bratteste kneika så innså jeg at det ikke var så ille likevel og sakte men sikkert kom vi oss opp bakken. Det ble en god strekk midt i bakken med sola i mot. Ute på Blåsjø gikk vi i over 5 km i timen og i skumringen kom vi oss inn til Vassdalstjern-hytta. Jeg hadde glemt at jeg hadde øl i pulken som jeg hadde bært med meg i 2 dager. Den måtte selvsagt nytes på hytta. Vel fortjent!

Dag 7
Vi var litt usikre på hvor langt vi skulle i dag, men hadde innstilt oss på telt. Jeg var også litt spent på hvordan det hadde gått med Synnøve og hadde regnet meg fram til flere senarioer der ett av de var at de måtte være på krossvatn hytta 12 km lenger nord. Vi navigere oss frem i humpete landskap og i 2 tia tuslet vi inn mot hytta. Var ikke det dagsferske spor inn til hytta? Vi hørte partymusikken fra P3 lang vei og ble møtt med flagg og vodka i hytteveggen! For en opptur! Synnøve og Olav hadde hviledag og var godt i gang på flaska da vi kom til hytta. Det ble en real fest til laaangt ut på kvelden (kl 23). Skikkelig koselig å se de igjen!

Dag 8
Til vår store overaskelse var formen bra dagen derpå og vi kom oss tidlig igang i 8.30 tia. Nå var det strake veien mot Holmavatnhytta der det var scootersport hele veien. For en luksus! De første timene var det whiteout og vanskelig å se sporene, men det var hardt der scooteren hadde kjørt så det gikk radig. Så radig at vi gikk omtrent 27 km før vi teltet på toppen av en dal. Med litt skyer i været ble det ikke så alt for kaldt i teltet denne natta. Denne dagen så vi også jervespor! Spennende!

Dag 9.
Strake veien til Holmavatnhytta (20km)! Vi sto opp tidlig for å ha god tid på å rekke hytta.  Litt overskyet, men fortsatt en del sol. I pausen gikk vi på villrein. Det var en flott opplevelse. Litt før kl 3 kom vi til hytta der vi måtte grave oss fram til døra. Jeg gravde og Erik kløyva ved. Så ble det en del tid til avslapning.  Gode radiosignaler var det også! I tillegg hadde noen lagt igjen 6 corona. Det var dumt om de skulle fryse og ødelegges så vi drakk opp alt. Øl smaker best etter en lang dag med hardt arbeid! Bacalao og pannekaker på menyen slo heller ikke feil. Vi kan å kose oss også!

Dag 10.
Sjarmøretappen inn til  Haukeliseter (22km). Vi sto tidlig opp da Erik måtte rekke bussen senere på dagen. Dette var første dagen på turen med sur vind. Jakka ble snurpa godt igjen og Erik tråkket spor. Jeg var sliten i kroppen og synes hvert skritt var tungt. Det hjalp ikke særlig med en monsterbakke før kl 10 om morgenen. Da Erik hadde nådd toppen å sto å ventet på treige meg, ble det sagt noen saftige fraser i mellom all baskingen. Heldigvis var alt av motbakke unnagjort før kl 11 og vi suste ned til Haukeliseter i 2 tia. Da var det rett inn på kjøttkakebuffet og en iskald halvliter! Vel fortjent!

Denne etappen kan omtales som strabasiøs, men fulgt av mange flotte opplevelser og inntrykk. Vi har vært veldig heldig med været så det har i grunn vært lite å klage på! Jeg er veldig glad jeg har hatt med Erik som er såpass erfaren, sterk og flink til å oppmuntre og tråkke spor. Det hadde blitt en helt annen tur alene! Tusen takk for turen 😀

Nå krysser vi fingrene for at Synnøve og Olav sin tur går fint den også, og så gleder vi oss til oppdatering. Jeg fortsetter nordover mot Finse på torsdag, så stay tuned! 🙂

 

Meråker- Otta

Dag 105, 106 og 107

Synnøve skriv:
Planen var at me skulle begynna å gå midt på dagen, det var berre eit problem, ankelen min var blitt skikkelig vond i løpet av kvilinga, så vond eg måtte halta når eg gjekk. Me venta difor med å gå til dagen etterpå, sånn at eg kunne ta ein tur til legen. Heldige som me var hadde me blitt kjend med Jens Petter i Meråker, som fiksa husrom til oss hos Rune. Der blei me tatt godt imot. Etter legebesøk og fysioterapibesøk såg det ikkje så verst ut, så me venta nokre dagar til, men etter ny konsultasjon og tanke om at neste etappe innebar mykje asfalt, hang spørsmålet i lufta om kva som var den beste løysinga framover. Stemninga var ikkje så god, å bli stoppa sånn som dette var langt frå planlagd. Men for å koma seg så langt sørover som mogeleg i haust, fann me ut at det beste var at eg hoppa over denne etappen for denne gong.

 

Dag 108

Ingrid skriver:
Det var veldig kjedelig å reise fra Synnøve som måtte vente ufrivillig på å reparere foten, men vi ble enige om at det var best at jeg gikk i forveien siden det var mye asfalt på denne etappen og vi ville komme oss framover. Jeg dro derfor fra meråker onsdag morgen. På vei opp i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark var det mye mer myr enn forventet og kroppen føltes tung etter flere hviledager med mye mat. Heldigvis lettet været litt og motivasjonen økte. Jeg møtte flere jegere denne dagen som hadde fått mange ryper. Gikk ca 26 km denne dagen og fant en fin leirplass i 5 tiden og gikk tidlig til sengs.

Kameraet kan bare ta bilder når det er oppholdsvær, i dag ble det 10 minutter med sol mellom regnbyger.

Dag 109
Våknet kl 6 og var glad for at redselen over å sove i telt alene ikke hadde meldt seg og at jeg var godt utvilt og klar for en lang etappe. Gikk ned til Shultzhytta og møtte noen jegere og Norge på tvers vandrere på hytta som jeg slo av en prat med. Gikk derfra i 10 tiden og etter mange lange bakker og tunge myrer var jeg helt utslitt. Beina var så tunge og jeg var sulten og lei og været var tåkete og grått. I 7 tiden kom jeg vaggende ned fra fjellet der jeg møtte verdens hyggeligste foreldre til Hanne Græsli som er ei jente Synnøve kjenner. De hadde sagt ja til at jeg kunne overnatte der og hadde redd opp seng i egen leilighet med brus, godis og chips på bordet og med middag og dessert klar når jeg kom. Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å gråte. Veldig hyggelig selskap var de også så jeg koste meg veldig resten av kvelden!

Veldig sliten, men det hjelper med litt blåbærpauser.

Mammaen til Hanne, som er kjæreste med broren til barndomsvenninna til Synnøve. Det var veldig hyggelig å møte dere, takk for gjestfriheten, jeg kommer gjerne igjen!

Dag 110
Kom litt sent i gang da jeg måtte videresende en pakke på posten og handle litt. Begynte ikke å gå før i 12 tiden så etappen denne dagen ble ikke så lang. Gikk over til Haltdalen og slo leir i en skog ved veien. Dette synes jeg ikke var noe hyggelig. Skogen var mørk og våt og teltet klissvått. Jeg gråt en liten tåre, men ble i litt bedre humør da jeg fant noen fine furutrær å slå opp teltet ved og fikk varmen i posen med varmeflaske og litt stemingsmusikk fra Susanne Sundfør sitt nye album på Spotify.

Tusen takk til Norrøna for god hjelp med ny bukse da den forrige ble utslitt. Dette er modellen Falketind, og er den beste turbuksa jeg har hatt!

Dag 111
Lang dag på vei. Gikk noen timer med sekken før jeg fikk haiket den, men når jeg fikk sendt sekken i forveien, gikk vandringen som en lek. Med musikk på øret var jeg raskt ved Ålen der jeg fikk servert laks, salat og focaccia av betjeningen på coop Prix. Betjeningen hjalp meg også  med å få kjørt sekken videre mot Glåmos. Tusen takk til damen fra butikken som hjalp meg og takk til Åse som kjørte sekken min opp alle bakkene fra Ålen. Denne dagen gikk jeg ca 33 km. Fikk overnatte på hytte denne natten og fikk tørket teltet og hvilt godt.

Tusen takk til damene på Coop som så at jeg var lei av knekkebrød.

Takk til Åse som køyrde sekken.

Dag 112
Turen gikk langs landeveien til Røros. Fikk haiket sekken nesten hele veien og det var lett å gå. Fikk likevel blemmer under føttene så det ble mye hviling på hotellrommet på Røros denne kvelden.

Røros ♥

Dag 113

Shopping på Røros. Etter mye plaging med våte føtter i det siste og impregnering som ikke fungerer, så bestemte jeg meg for å kjøpe meg nye sko. Det er en risiko og starte med nye sko, men jeg var så lei av neglbitt og skrukkete føtter at jeg bestemte meg for å ta sjansen. Fikk god hjelp og litt rabatter og var veldig fornøyd med handelen. Etterpå tok jeg meg en rask sightseeing i byen før jeg gikk videre i 12 tiden. Dey tok lang tid å hakke sekken i dag, men på ettermiddagen møtte jeg en hyggelig dame som ville kjøre sekken de siste kilometerne. Da jeg fant sekken hadde hun lagt oppi lokal spekepølse og sjokolade. Det gjorde en stusselig dag mye bedre. Tusen takk Hilde! Gikk ca 24 km denne dagen og overnattet på en stengt camingplass rett ved veien. Det var ganske stusselig. Spesielt når jeg gikk forbi en nydelig teltplass 2km sørover dagen etter.

Takk til Sport1 Røros for gode rabatter på mine nye Sko!

Dag 114

Målet for dagen var å komme til Tynset. Startet i 9 tiden og gikk vel en mil før jeg fikk haiket sekken av en veldig koselig mann som hadde reist fra Nederland for å gå sin årlige topptur til der en i familien hans hadde fått spredt asken sin. En veldig rørende historie. Kom til Tynset i 6 tiden og teltet på campingen der. Ca 33km denne dagen.

Kjem’n te Tynset så trivs’n…

Synnøve sine fridagar:

Mens Ingrid gjekk tur hadde eg plutselig tid til å sjå på TV, og med vond ankel vart det mykje TV-titting. Eg fekk bli hjå Rune i Meråker så lenge eg ville, der eg følte meg som heima. Det var litt godt å ha fri, ringa jamleg til familie og venner og slappa fullstendig av. Men eg sakna veldig å vera på tur. Daik var blitt litt tynn i det sista, men snille Jim Rune gav oss masse vom, så Daik fekk leggja litt på seg, stor stas for oss begge. Etter nokre dagar i Meråker, tok eg turen til Trondheim, der eg fekk bu hos Espen, ein kamerat av pappa. Der fekk eg svært gode middagar og tilgang på kaffimaskina hans. Han budde i byåsen, rett ved skog og turstiar, så eg og Daik fekk flotte turar i skogen. Ankelen vart sterkare og eg vart klar for tur igjen. Høgdepunkt frå opphaldet i Trondheim må vera når eg passerte Petter Northug i marka, og Rikke og Silje i byen. Det var dumt at eg måtte ta fri frå tur og hoppa over ein etappe, men når eg gjorde det var det ikkje så verst likavel. Stor takk til Rune og Espen for å gje meg husrom.

Dag 115

Ingrid skriver:

Siste etappe på vei før jeg skulle møte Synnøve. Ca 24 km ned til Alvdal. I dag kom det snø på fjellene og det var kaldt i lufta. Litt sliten i kroppen men var framme ved Alvdal i 4 tiden og gledet meg veldig til å se Synnøve igjen!

Synnøve skriv:

Og endelig var det tid for å møta Ingrid igjen. Eg og Daik tok toget til Røros, der me fekk flott omvisning av ein bekjent. Vidare tok me turen til Alvdal, der me møtte Ingrid som hadde gått frå Tynset. I Alvdal fekk me bu hjå foreldra til Jon Ola, som eg har blitt kjend med i Harstad når eg har besøkt Marit, eigaren til Daik. Foreldra viste seg å vera minst lika koselig som han, og me vart tatt imot med opne armar. Inn i heimen deira, som var eit vakkert restaurert tømmerhus.

Dag 116
Foreldra til Jon Ola har mjølkeproduksjon på garden, og eg og Ingrid vart sjølvsagt med på fjøsstellet. Det er verdt å nemna at Jon Ola er vokalist i musikkvideoen til Alvdal bondelag, med melodien til “pinne for landet”. Difor gjekk me rundt i fjøsen og sang “vi trenger bønder i Alvdal, bønder på Trysil, bønder i Folldal, i hele landet” og “du skal få norsk mat på bordet, kvalitetsprodukter laget der du bor”. Kyra vart vertfall mjølka, og etter mjølkinga fekk dei ut på beite. God dyrevelferd etter vårt syn. Inne vart me servert frukost med heimalaga rømme, flatbrød, pultost og brød, mens Gun stod og kokte Soingraut av mjølk som var mjølka den dagen. Me synst det var så kjekt å vera der, at me drog ikkje før klokka 12. Me fekk køyrd sekken vår, og med berre 12 km å gå var det berre velstand. På kvelden fyrte me bål under ei vakker og lun furu. Bål gjer noko med ein, og gjennom kvelden hadde me mykje god filosofering om livet, omverda og oss sjølve.
PS. Mango varma på bål er godt i haustkulda

Koking av Soingraut, rett frå juret i fjøsen 😉

Stemning ♥

Dag 117
Me skulle høgare opp i terrenget, og opp til snøen me hadde sett oppi høgda. Me hadde ein kort dag for at ankelen min skulle få ein rolig start, og me fekk dermed tid til å fiska litt også. I løpet av dagen sa me om igjen og om igjen, at her var det jammen vakkert. Og det var det verkeleg, med litt snø, haustfargar og masse reinsdyrlav. Me kosa oss veldig, og etter 16 km var me framme på Breisjøseter. Der fekk me lada batteri og tørka sko, og alt var berre velstand i teltet.

SNØ ❄ :O

Dag 118
Etter 12 km med sekk på grusveg, møtte me foreldra til Ingrid, til stor begeistring frå tobeinte og firbeinte. Dei køyrde sekkane våre 7 km, før me byrja på oppstiginga til Bjørnhollia på 6 km. Der var det berre ope i den sjølvbetjente delen, men når foreldra til Ingrid hadde sekken full av lammelår, vin, fløtegratinerte poteter, kantarellar og egg og bacon til frukost, fekk me ein luksusoppleving likavel.

Vinternatt i Rondane??

Lammelår, fløtegratinerte poteter, løk, kantareller og  rødvin.

Dag 119
Det er fortsatt litt uvant å stå opp i mørket klokka 6, men når ein får fyr i ovnen og fyrt på stearinlysa er det litt koselig likavel. Etter ein aldeles god frukost vart Tom Erik med oss på tur over til Rondvassbu, mens Ragnhild køyrde bilen rundt fjellet. Dagen var stort sett prega av yr og skodda, men desto mektigare kjennest fjellet ut. I 3 tida var me framme på Rondvassbu, der Ragnhild heia oss i mål med øl og sponsing av opphald inkludert tre-retters middag og frukost. Tusen takk Ragnhild og Tom Erik. Rundt middagsbordet vart me kjend med masse flotte folk, nokon ville til og med spela fantasi med oss etterpå. All øvinga på å gjette seg til kva den andre tenker og meiner har visst virka, for vinnaren av spelet vart oss.

Tusen hjertelig takk til mamma og pappa!

 

Vi vant!

Dag 120

Etter å ha kosa oss veldig på Rondvassbu gjekk turen til Otta. Turen ned tok lang tid, me kan vel innrømma det vart litt somling undervegs, men litt før 6 var me klare til å henta ut depotet på butikken og etter pakking og styring kom me oss akkurat fram på Otta camping, rett før mørket kom. Teltet vart sett opp i mørkret, ikkje anbefalt om ein vil unngå dei to humpane som fins på grasplenen.

Nydelig morgen på Rondvassbu, før det skya over!

Jeg forsynte meg fem ganger, omnomnomnom

– Synnøve, Ingrid og Daik 🙂

 

Lierne – Meråker

Dag 93

Vi startet dagen fra Skjellbredtunet etter at Jo (faren til Mette som er ei felles venninne) hadde vært så snill og kjørt oss fra Snåsa og tilbake der vi var før hviledag. I tillegg fikk vi mye hjelp fra Snåsa fjellstyre til planlegging av rute og lokale tips. Tusen takk! Dagen startet med 10 km på vei i 12 tiden i litt regn, men det lettet fort og sola tittet fram ut på dagen. Inn på utydelig ATV-sti og 11 km i oppoverbakke og myr. Tungt var det. Litt som å tråkke på en sånn elipsemaskin på full styrke. Sakte men sikkert trampet vi oss opp bakken og slo leir ved et fint vann i halv 8 tiden. Ingrid fikk to fisk! En bitteliten og en som ble spart til kvelds neste dag. På natten satte tordenværet i gang for fullt og himmelen åpnet seg! Daik smatt inn i teltet for første gang på turen. Veldig spennende og litt skummelt med så mye regn og torden på en gang.

Hvorfor tråkke på elipsemaskin, når du kan tråkke i myra?

Reparasjon av utstyr må til en gang i blant. Her var det teltet som hadde fått en liten rift.

To småfisk denne kvelden!

Dag 94

Neste dag var været litt finere og Synnøve ledet kartlesningen. Vi hadde mange dager framfor oss uten sti, så det skaper en ekstra utfordring. Ingrids motivasjon nådde en liten bunn denne dagen og humøret var ikke helt på topp. For å få litt tid for seg selv til å tenke foreslo Ingrid å gå alene noen dager når vi kom til merket sti og selvbetjente hytter. Dette synes Synnøve var en veldig god ide! Det er en utfordring å leve så tett opp i hverandre som vi gjør, og etter ca 75 dager sammen uten alenedager er det en ærlig sak at man av og til ønsker litt fri og alenetid. Vi begynte derfor å planlegge hvordan vi skulle gjøre det med mat, telt, kart og brensel og ble enige om at vi skulle gå hver for oss fra Setertjønnhytta til Meråker. Resten av dagen ble mye bedre etter denne praten og vi koste oss veldig med ekte villmarksfølelse da vi kom ned mot Gressåmoen. (del av blåfjella og skjækerfjella nasjonalpark) For en nydelig dal med mye gammelskog og flere rovdyr som jerv og bjørn. Vi så ikke noe spor av rovdyr, men masse molter. Synnøve gikk amok i myra og plukket en pose full av multer. Med pannestekt naanbrød, fisk og masse molter så ble det en herlig kveld.

Gårsdagens fisk til kvelds, med deilige naanbrød!

Multer til dessert

Dag 95

Neste dag våknet vi til litt regn og mye oppoverbakker i vente. Heldigvis gikk det ganske radig opp på fjellet og når været lettet fikk vi en nydelig utsikt. Pausen ble tilbragt ved et nydelig vann med hvite sandstrender. Selv med klissvåt bjørk, fikk vi fyr på et fint bål som varmet kalde føtter. For en luksus! Pausen drøyet ut i to timer og i det vi pakket sammen kom en skikkelig sommerskur. Sånn som man bare har på østlandet der alt høljer ned! Heldigvis varte ikke skuren så lenge. Vi navigerte oss videre og synes det var mye tverrdaler og overraskelser i terrenget som ikke gikk å lese på kartet. Navigeringen tok tid og gjorde oss slitne og lei. Da klokka ble 7 bestemte vi oss for å gå ned i furuskogen og der fant vi en nyyyydelig leirplass ved et flott vann. I horisonten ulmet rosa og gule cumulusskyer og bak oss kunne vi skimte en regnbue mellom furutrærne som glitret i kveldsola. Det tok ikke lang tid før vi fikk fyr på et skikkelig tyribål som varmet godt og tørket både sko og kropper. En liten fisk fikk vi også, men den slapp vi ut igjen.

Ikke så lett å få fyr på våt bjørk..

Men vi fikk nok fyr til en kjele kokekaffe!

Her høljer det ned i det vi ble ferdig med lunsjpausen!

Den gode villmarksfølelsen!!

❤

Dag 96

Siden gårsdagen ble kortere enn planlagt passet dagens mål med å sove over på Eggjaseteren gård. Dette gledet vi oss veldig til. Vi var så heldig å bli kjent med Siv som driver seteren gjennom foreldrene til Mette på Snåsa og fikk i den anledning fraktet opp et depot til gården. Når vi kom dit på ettermiddagen, var det bedrifts-fest for NTE (Nord Troms Energi) på gården. Vi ble bedt om å snakke litt om turen vår på vei til Lindesnes og fikk i tillegg veldig god middag og dessert. Siv driver også eget ysteri på gården og serverte oss nydelige oster! Vi sov godt i myke senger og hadde en hyggelig kveld med familien og barnebarna til Siv på 3 og 4 år.

Nyter de siste modne multene..mmm

Pause mens sola tittet frem før neste regnskur.

Kokekaffe ❤

Koselig på Eggjaseteren gård se: https://www.eggjaseteren.com/

Lokal ost fra lokale dyr som spiser lokal mat. Det liker vi!

Dag 97

Finvær var i vente og vi gledet oss til å fortsette videre. I sekken hadde vi med nydelig ost som vi gledet oss til å smake på i lunsjen. Vi startet litt sent og det tok litt tid å komme i gang med dagen, så også denne dagen ble kortere enn planlagt. Ingrid var kartleser, men etter mye frustrasjon på fjell som ikke stemte med kartet så tok Synnøve over. Det er ikke alltid så lett å orientere i nytt terreng, men heldigvis har vi ikke gått noen store omveier enda. Vi kom oss fram til dagens mål og slo raskt leir. Målet var 9 timer søvn, så da ble det rett i seng når klokken var 9 på kvelden. I det vi gikk til sengs skinte fullmånen på en skyfri himmel og vinden stoppet opp. En kveld der alt sto stille og man bare må nyte hvert pust og hvert blikk som øyet fanger.

Nam!

Daik tar ikke alltid hensyn til Synnøve i den glatte myra..

Ingrid funderer på hvor vi skal gå..”Jeg skjønner ingenting av kartet!”

Kvelder som dette gir ro i sjela

Dag 98

Opp kl. 6 og klar for å marsjere inn til vår første selvbetjenthytte, Setertjønnhytta på turen! Vi gledet oss allerede masse til pannekaker og boksmat. Ute var det ikke en sky og se, men solbrisen var kraftig og blåste sko og sokker tørre på et blunk. Også denne dagen ble kort og det passet oss ypperlig da vi fant en flott rasteplass ved et vann der vi kunne ta en lang siesta og fiske litt. Kokekaffe ble det og, men dessverre ingen fisk! Siste 5 km ble særdeles myrete og det som skulle være et forsøk på en sti, sto ikke helt opp til forventningene. Men vi kom fram til hytta i god tid til både pastagryte og pannekaker.

 Dag 99

I dag skiltes våre veier for 5 dager og vi vil derfor skrive i jeg-person om vår egen opplevelse av resten av etappen.

Ingrid: Rolig morgen, og sent i gang i 10 tiden. Synnøve ble med meg til Norges midtpunkt som ligger midt i ei myr ca 600m fra hytta. Derfra var det en godt merket sti hele veien til Sjækerdalshytta. Frisk bris og motvind, men fint vær denne dagen.  Humøret var godt og da beina fikk ordentlig fart på seg, så sprang jeg av gårde over myr og fjell. Nådde Sjækerdalshytta i 2 tiden. Bestemte meg for å bli der siden det var 20 km til neste overnattingsted på Vera, noe som var litt for langt for meg. På hytta var det 4G og radio som falt godt i smak for en som bare har lyttet til sin egen pust i mange dager. Selv om hytta hadde Jo Nesbø sin bok Panserhjerte liggende i hylla, måtte jeg nøye meg med Donal Duck som leselektyre for å ikke bli for mørkredd. Det hjalp ikke mye, for når mørket falt over himmelen, begynte tankene om øksemord og bjørnangrep å surre i hodet. Å gå på do rett ved vedboden nå, ble uaktuelt, og jeg gikk rett i seng, men skjønte fort at det var en dårlig avgjørelse. Etter en time klarte jeg ikke holde meg lenger og jeg tok fram lykta og fant veien til utedoen og kjente pulsen øke, mens jeg angret på at det eneste jeg har lest tidligere på turen var Harry Hole bøkene. Heldigvis fikk jeg meg noen timer søvn om natten og var i det minste litt uthvilt da morgenen slukte de skumle skyggene bak trærne i skogen.

Synnøve:

Etter at eg tok farvel med Ingrid på Noregs midtpunkt, var eg endelig aleina som menneske, fantastisk godt! Ikkje fordi det var så godt å vera utan Ingrid, men fordi det var godt å få litt tid for seg sjølv. Eg trur at uansett kven eg hadde vore saman med 24 timar i døgeret i så lang tid, hadde det vore godt å få litt rom for seg sjølv. Eg slappa av heile dagen med soving, lesing, skriving og masse god mat.

 

Dag 100

Ingrid: Litt sen morgen grunnet lite søvn på natten, og humøret var ikke på topp da det blåste liten kuling og regn fra sør-øst, som var retningen jeg skulle gå i 20 km denne dagen. Ikke hadde jeg noe telt å søke ly i denne dagen heller, så jeg var litt spent på hvordan det skulle gå. Jeg ventet noen timer med å gå i håp om at vinden ville løye litt. Da den ikke gjorde det, prøvde jeg meg opp en tur på fjellet likevel. Da jeg var nesten på toppen av bakken, blåste det så kraftig at jeg nesten ikke fikk føttene mot bakken. Det er ingen skam å snu, og Synnøve lå jo bak meg uansett, så jeg hadde ikke dårlig tid. Jeg gikk ned å ventet på hun, og det tok ikke lang tid før hun banket på døra. Vi spiste pannekaker og koste oss sammen på hytta en time og bestemte oss for å gå sammen over fjellet. Denne gangen i litt mindre, men fortsatt kraftig vind. Vi kom oss helskinnet over og fant en teltplass i ly.

Synnøve:

Første dag på tur aleina, på heile turen frå Nordkapp. Og med masse pågangsmot sette eg og Daik avgårde, med mål om å gå 20 km. Me suste avgårde i myr og skog, og var klar for lunsj på Skjækerdalshytta. Der møtte me Ingrid, eit allereie gledeleg gjensyn. Etter lunsj sette me avgårde opp på fjellet der det blas så friskt at me ikkje ville setja opp teltet før me var i skoggrensa att. Etter 24 km for meg og Daik slo me camp.

 

Dag 101

Ingrid:

Det vedvarende høytrykket som hadde blitt lovet noen dager i forveien stemte overhode ikke med været denne dagen. Våknet i skikkelig drittvær kl 6 og gjorde meg raskt klar for å gå alene igjen, litt før Synnøve for å være sikker på å rekke Bellingstua som lå ca 25km unna. Var klar på rekordtid kl. 7 og etter 2 timer var jeg nede på Vera som er ei lita bygd med 12 fastboende. Klissvåt og kald, møtte jeg en bonde som spurte om jeg ville møte Ingrid Fjellberg. Hun hadde kommet til Vera dagen før og var fortsatt på en hytte i nærheten. Jeg fortet meg dit og fant Ingrid på hytta som tilbød kakao og en varm peis. Der ble vi en god stund for å tørke klær, spise og sjekke facebook. Vi bestemte oss for å gå sammen til Bellingstua og håpet at Synnøve også rakk fram før mørket kom. Regnet gjorde myrene ekstra tunge og å gå i våte myrer i oppoverbakke er slett ingen lek. Vi kom oss heldigvis fram til hytta i god tid før mørket kom og fikk fort fyr i peisen og sannelig kom ikke Synnøve også, kun en time bak oss! I dag var det ingen tørre flekker på ulltøyet! Fruktcoctail var en god luksus å unne seg etter en slitsom dag.

Synnøve:

Etter at Ingrid gjekk klokka 7, kosa eg og Daik oss fram til 9, då me var klare til å gå! Etter lang dag dagen i forvegen var eg ikkje sikker på kor langt eg ville gå, men etter 7 km i høljregn var alt på kroppen klissvått, så vått at eg bestemte meg for at eg SKULLE nå hytta før det blei mørkt. Etter 25 km, oversvømte myrer, myrer med basseng, masse kaldt regn og slitne lår, var det enormt godt å koma fram til hytta, der eg fant både Ingrid Fredriksen OG Ingrid Fjellberg! Me kosa oss veldig på hytta, og kle og utstyr vart nesten tørt.

(Ingen bilder tatt i dag dessverre )

Dag 102

Ingrid:

Opp kl 6 og stresset med å komme meg i gang tidlig for å rekke dagens mål før det ble mørkt. Hodelykten min fungerer ikke lenger og uten telt er jeg avhengig av å komme meg på hytta for å ha tak over hodet. Ingrid Fjellberg ville bli med meg å gå og gjorde seg fort klar hun også. Synnøve dro noen timer etterpå. Når vi kom til skiltet som hadde merket sti til Ferslia som var dagens mål, så sto det 35 km. Dette kan jo ikke stemme. Vi telte på kartet og fant ut at det måtte være nærmere 27 km og peiste på i oppoverbakkene for å komme oss godt i gang. Jeg ble litt stresset av at det kanskje var lenger enn jeg trodde så jeg nærmest løp opp myrene, mens Ingrid peste bak. Brått roper hun at hun ikke gidder mer og heller tok seg en hvil i sola. Jeg fortsatte alene, og synes det var litt godt. Det var jo tross alt meningen at disse dagene skulle være alene, men mye av tiden hadde jo gått med Synnøve og Ingrid. Når jeg går alene, så går jeg veldig fort, nærmest springer, og denne dagen var det en sann glede! Etter mye dårlig vær og mye myr var jeg helt henrykt over medvind og tørre vidder. Jeg sang og snakket med meg selv om hvor lykkelig jeg var, og før jeg viste ord av det så var jeg fremme på Ferslia. Denne natten bestemte jeg meg for at seriemorderne i Harry Hole bøkene ikke skulle få plage meg, og jeg sovnet ganske så lett i senga alene på hytta denne kvelden.

Synnøve:

Endelig vakna me til SOOOOL og blå himmel! Deilig! Men eg skal innrømma at eg var litt sliten, og sendte Ingrid x2 i forvegen. Dei 27 km til neste hytta kjende eg fort eg ikkje ville greia, og sleit meg oppover i myra. Det gjekk sakte, og pausane vart lange i den deilige sola. Eg var svolten og sliten då det lei på dag, og då Ingrid Fjellberg dukka opp vart eg så glad eg nesten blei litt rørt. Ho hadde skilt lag med Ingrid, og no slo me oss saman. Etter 20 km slo me leir på ein vindfull, men svært vakker plass.

Sekundet før jeg lå paddeflat på broa grunnet veldig glatte planker

Sliten og veldig lykkelig!

Høsten er i gang!

 

Dag 103

Ingrid:

Ny dag, litt støl, ganske klar for pizza og øl. 22 km på vei ned til Meråker skulle gå som en lek. Lang frokost og musikk på øret langs landeveien. Åhh, som jeg elsker å gå Norge på langs! Det er så enkelt dette livet. Lunsjen ble sjokolade da jeg var nesten tom for mat. Ganske så sulten var jeg når jeg kom ned til Meråker. Heldigvis møtte jeg en hyggelig mann som inviterte meg på pizza og dusj. Det var det beste som kunne skje! På ettermiddagen tok jeg toget og gjorde meg klar for å dra på storbyferie til Trondheim frem til Søndag formiddag. Jeg fikk bo hos min fetter og hadde avtalt å møte et par venner. Når jeg kom fram til leiligheten til fetteren min fikk jeg servert mange porsjoner med nydelig hjemmelaget lasagne og smoothie. Det kunne ikke blitt bedre, rett og slett. Etter mange dager med mye pesing i myr og tunge bakker, har fettet sust av, så kalorier er gull verdt på hviledager og egentlig hver dag.

Synnøve:

Fortsatt litt bra vær, kunne me nå fram til Meråker i dag, 30 km unna? Etter 7 km på sti, der me presterte å gå litt feil, kom me inn på bilvegen til Meråker. Ingrid skulle nå eit tog til Trondheim og gjekk i forvegen. På vegen møtte eg mykje bra folk, blant anna folk som ville køyra sekken min, deilig! Og plutselig var eg kome langt, det var rart å tenkja at EG kunne gå så langt på ein dag, og plutselig hadde eg gått 30 km. På togstasjonen møtte eg Ingrid x2, som begge var på veg til Trondheim, og eg måtte ta eit endelig farvel med Ingrid Fjellberg på turen. Svært trist, ho har vore ein stor del av turen vår, og har gjedd oss mykje gleda. Men no har vegane våre gått i forskjellige retningar, og neste gong eg møter ho vil vera i “det vanlige livet”, tenk det! Ingrid Fredriksen kjem heldigvis tilbake på søndag, mens eg har hotellhelg i Meråker. Eg bur på Fonnfjell hotell, som eg verkeleg vil anbefala andre som går Noreg på langs! Her har hotellverten tilpassa ting sånn at både eg og Daik skal få eit supert opphald, og eg har fått dusja med shampo og balsam, vaska klede, tørka klede, internett og TV på rommet. Her kosar eg og Daik oss veldig!

Liker!

 

Dag 104

Ingrid :

God frokost med egg og bacon, rundstykker og nykverna kaffe. Dusj og vask av klær, planlegging og senere på dagen: fest og sosialt.  Bylivet er hektisk, men et deilig avbrekk fra villmarkslivet.  Neste etappe blir mye på vei, da vi skal prøve å spare inn litt dager i håp om å rekke Lindesnes før snøen setter seg. Planen er å gå over til Tydal og via Røros og Rondane før Otta og Jotunheimen.

Synnøve:

Kviledag, med planlegging, men også tid til å slappa av, sjå på TV, og følgja med på valkampen, spennande.

Hattfjelldal – Røyrvik

Dag 81

Me kan ikkje skryta på oss å vera så gode på å koma oss tidleg avgårde etter kviledag, men etter ein god frukost, organisering av mat og utvask av hytta var me klare til å gå halv 4!! Heldigvis hadde me berre 12 km å gå, og når me kom fram til Grannes camping fekk me billig overnatting OG øl av vertskapet!

Dag 82

I dag venta monsterbakken på oss. Dagens etappe var 25 km lang, og tilsaman hadde me 850 meter stigning og mykje motvind! Jaja, det fekk no berre vera ein dryg etappe då, og etter flott fjellterreng og ein liten båttur over ei elv, fann me ein flott teltplass i nærleiken av Harevasstua. Ja, sett bort frå at eg var så trøytt at eg såg ikkje kva veg bakken hella, så den vegen me har hovuda kom i nedoverbakke.

Dag 83

Etter 5 raske kilometer på veg, møtte me Arnt og Mette Ånes, foreldra til Marit som er ei av mine beste venninner. Mette skulle vera med oss og gå i Børgefjell, og dei hadde frakta maten vår for dei neste dagane i bilen. Og med seg hadde ho også pakke frå Britt i Garsmarka, masse sjokolade og tørka frukt. Resten av turen kunne me eta så mykje sjokolade me ville, DIGG! I turfølget vårt var det berre Daik som kjente Mette frå før, men det tok ikkje lang tid før me alle likte Mette svært godt. Ho er ei sprudlande dama med masse energi, med ein innstilling om at alt ordnar seg og at me har masse tid til å kosa oss. Og i tillegg hadde ho sekken full av godsaker og posar til å ha bær i. Me plukka multer, steinsopp og kantarell, som saman med det me og Mette hadde i sekken blei ein flott tre-retters middag som ikkje hadde spor av real turmat i seg. Me sov inne på statskoghytta ved Tiplingan, fordi me var så heldige å møta på ein som hadde leigd hytta for helga! Stor stas.

 

Dag 84

Etter ein lang og god frukost med egg og bacon, skulle turen vår gå inn i Børgefjell nasjonalpark, utan merka stiar og bruer. Me hadde høyrd mykje om Børgefjell, om at det skulle vera så flott, så flott at me nesten blei kritiske til at det kunne vera så flott. På starten av turen var me så heldige at me fekk bruka robåt, for dei som var på nabohytta kunne ro båten tilbake. Nok ein gong må eg sei det: Heldige oss! Me sparte tre kilometer og ei elv å kryssa. Turen gjekk opp i høgda, og med kartlesar Ingrid Fjellberg kom me oss etterkvart fram til Kjukkelvatnet der me slo leir. Her prøvde me fiskestanga utan hell, og iløpet av natta blas det sånn opp at eg måtte ut å stramma bardunene. For første gong sidan påske såg eg ein klar stjernehimmel som lyste imot meg. Eg vart så bergtatt eg vart rørt, ikkje hadde eg trudd at eg har sakna stjernehimmelen så mykje!

 

Dag 85

Me vakna til SOL og nordavind, og Ingrid og Mette måtte berre prøva fiskestanga litt til. Eg kosa meg i varmen i teltet og følte eg hadde ein halv kviledag. Halv 12 kom me oss avgårde og sette fart mot Gaukarvatnet der me tok lunsj. Mette fekk fisk på 3. kastet og då ville me alle fiska. Men med mykje motvind og slukar som havna bak oss i kasta vart det ikkje meir fisk, så me delte søsterlig på den me hadde. Saman med kokekaffi smaka den nydelig godt og me naut vår siste pause i Nordland! Seinare kryssa me grensa over til Nord Trøndelag, og plutselig har eg gått gjennom heile Nord Noreg, sjukt kult. Mette spanderte opphald på oss på Viermahytta, me kosa oss stort og me var alle einige om at Børgefjell, eller Børgis som me pleier å sei, var minst lika fint som folk har sagt.

Dag 86

Namsvatnet er stort med mange svære elver rundt, så den sikraste ruta er å ta båt over på andre sida. På andre sida vart me møtt av Arnt, som hadde med seg masse godsaker til oss. Me tok eit trist farvel med Mette og gjekk sørover mot Røyrvik. Då me åt lunsj møtte me to damer som plukka bær, som inviterte oss med heim på garden som viste seg å vera eit ysteri, Skånliseter gårdsysteri, som lagar ost av geitemjølk. Her fekk me smaka anarkjende ostar som vert seld til blant anna til fancy michelinrestauranter som Maemo og rundt om i Europa. Ingrid og Ingrid synst brien var verdas beste. Det mest spennande var nok å høyra om korleis det var å bu så langt ute i distriktet, og viktigheita av at ein ser kva menneske- og naturressursar ein har her. Etter besøket gjekk me salige derfrå, me hadde jo møtt så flotte folk, og alle var einige i at små grønne næringar og distrikta er viktig. Då me kom fram til Røyrvik tok me inn på Limingen gjestegård, eit svært bra val! Her har me blitt møtt av fantastiske Hilde som har ein enorm serviceinnstilling og som gjer opphaldet her fantastisk bra! Me vil absolutt anbefala å ta turen innom her.

Dag 87

Om det er kviledag eller ikkje i dag veit me endå ikkje, spørst når me blir ferdig med alt me må bli ferdige med. Uansett er dette ein stor dag, ME HAR STEMT I STORTINGSVALET. Damene på kommunehuset i Røyrvik kalla meg for den mest ærlige stemmaren dei hadde møtt. For å vera sikker på at eg hadde gjort rett viste eg lappen med senterpartiet på, og me fekk oss alle ein god latter. Ingrid si stemma er hemmelig, men ho påstår at hennar stemma er grønare enn . I kveld eller imorgon tidleg går turen vidare, denne gong mot Nordli!

– Synnøve, Ingrid og Grønlandshunden Daik