Sevettijarvi til Grense Jakobselv
12- 18 april
Dag 16-23
Dag 16
Avreise fra Sevettijarvi i varmt vær men også litt vind og grått. Målet var ca 25 km rett nord mot Näätämö. Det gikk som det suste og det ble tid til flere lange gode pauser. Noen fugler ga meg litt selskap ellers var det stille og rolig hele dagen. Teltet noen km fra matbutikken i Näätämö.
Dag 17
Rolig morgen som vanlig. Jeg har beregnet god tid på hele turen og har ikke hastverk med å komme igang, så det går som regel noen timer fra jeg våkner til jeg har pakket ned teltet og er klar for avreise. I dag var planen å handle litt og derretter gå ned til Neiden på Norsk side der jeg skulle få overnatte i ei hytte hos lokale jeg hadde fått kontakt med via sosiale medier. Det gikk radig første halvdel av dagen. Resten var litt krunglete med mye veikryssinger og humpete skuterspor. Jeg hadde også lagt igjen universalklisteret hjemme før jeg dro på tur. Det begynte jeg å angre på nå som gradene begynte å bli røde. Når man er vant til å gå med skismøring så føles feller som en skikkelig brems, så de var ikke aktuelle selv når lilla smøring ikke funket serlig bra. Midt på dagen datt draget plutselig av pulken og det måtte litt reparering til før jeg kunne gå videre (Husk alltid reprasjonsutstyr!). Nådde hytta i 6 tia og fikk servert nydelig reingryte. Veldig trivelige folk som hadde mange spennende historier å fortelle. Gikk ca 20 km denne dagen.
Dag 18
Rolig dag, kun 10 km på planen. Fikk servert egg og bacon til frokost og slappet av lenge før jeg gikk i gang med dagen. Fint vær som vanlig! Slo leir ved Munkefjellet og fikk en nydelig utsikt før jeg la meg. I dag streiket bensinpumpa. Hadde ikke med ekstra bensinpumpe, men hadde med vintergass og ekstra dyse til multifuelbrenner og en ekstra gassbrenner. Pga av midt vær funket dette optimalt. Nesten bedre enn bensin da det er lettere å tenne.
Dag 19.
Også en rolig dag. Ca 20 km over fjellet, i nydelig vær som vanlig. Det var søndag og masse folk på skutertur. Ca 2-3 familier på hvert eneste vann, men ingen som gikk på ski. Det ser skikkelig hyggelig ut med skutertur da man kan laste på med masse ved og digg mat, men det er også litt synd at det er så få som går på ski. Fant en fin teltplass med utsikt over gruvene i Kirkenes denne kvelden. Det var så varmt at jeg satt ute å lagde middag og ble sittende å lese bok til solen gikk ned i 9 tiden.
Dag 20.
Sto tidlig opp og nøt en lang frokost ute med utsikt i bare nettingullen. Så god følelse! Leste bok og gjorde meg klar til å gå i 11 tiden. Gikk to km ned fra fjellet å fikk deretter en lokal pensjonist som heter Oddbjørn til å hente pulk og ski og frakte de ca 25 km til der skuterløypa startet igjen. Jeg trasket langs asfalten og kom på ettermiddagen til ei hytte jeg skulle få låne av en annen pensjonist som heter Olaug. Her leste jeg bok og koste meg.
Dag 21.
Et par km på vei før jeg fikk hentet pulken hos Oddbjørn som hadde hentet den dagen før. Tok en kaffe der og var igang med pulktrekkinga i et-tiden. Gikk 7-8 km til før jeg slo tidlig leir og nøt den varme sola helt til den gikk ned. Nå går sola ned ca kl 21 og opp litt etter kl 3 så dagene blir merkbart lengre for hver dag som går. Jeg leste ut boka “Hvitt hav” av Roy Jacobsen som handler om Ingrid som lever ved havet i Nordland. Da boken var ferdig kjente jeg meg veldig klar for sjarmøretappen ut mot Grense Jakobselv og havet.
Dag 22.
Ca 20 km inn til Grensen. Litt snøvær på morgenen men det var opphold stort sett hele dagen. Jeg følte jeg hadde all tid i verden på å komme meg i mål. De siste dagene følte jeg at jeg hadde holdt igjen for å drøye tiden. Jeg hadde fått en rimelig flybillett som ikke gikk før om 5 dager og hadde derfor null hastverk med å rekke målet. Jeg trasket så sakte jeg kunne og tok lange pauser mens jeg prøvde å oppsummere hele turen i hodet. Hva har jeg lært, hvordan har jeg hatt det, hva vil jeg videre i livet? Da jeg kom ned i dalen som gikk ut mot havet var alt helt stille og mørke skyer hang over landskapet. Jeg fulgte et skuterspor langs elva. Russland på den ene siden og Norge på den andre. Nederst i dalen dukker det opp to vakttårn. Ett på hver side av grensen. Forsatt helt stille. Jeg vet at de ser meg, de som sitter på post, men jeg ser ikke de og hører ingen ting. Jeg går rolig nedover dalen og vet ikke riktig hva jeg skal føle. Så synes jeg plutselig at stillheten ikke er den samme lenger. Det er akkuratt som om noe uler der ute i horisonten. Jeg stopper opp og holder pusten…og så hører jeg det. En symfoni av måkeskrik! Da får jeg fart på skia. Jeg blir så begeistret over tegn fra havet at jeg begynner å skøyte nedover dalen. Så ser jeg det. Havet! Og lukta av sjø! Og lyden av bølgene og måkene. Og plutselig står jeg der. Ved stranda. Der havet skyller inn mot land. Jeg ser måker og skarv og lomvi og pluselig dukker en kobber opp av vannet. Så gråt jeg en liten tåre. Jeg elsker havet og ble rørt av den mektige følelsen av å ha vandret gjennom vide vidder, dype skoger, lange vann og meanderelver, og bratte daler for så å komme ned mot det åpne, melankolske havet. Jeg får opp teltet og så begynner det å regne. Da kommer det to eldre menn i en liten båt inn mot kai. De har vært på hytta og ute på havet å fiska. Vi satt oss i huset til båtforeningen og slår av en prat. De visste godt hvem jeg var da de hadde hørt om meg via sosiale medier. Verden er ikke stor. Jeg fikk spennede historier fra havet og kjente jeg fikk en beundring for alle de som lever og livnærer seg her ute med det åpne Barentshavet som kan være både ugjestmildt og hardt. Etter en stund gikk jeg tilbake i teltet. Hadde bestemt meg for å bade. Hadde ikke lyst, men gjorde det likevel. Det var så kaldt at huden ble helt blå etter bare en liten dupp i sjøen. Fikk på meg tørre klær og plutselig hører jeg ny motordur. Det var sønnen til Oddbjørn og en kompis som kom på besøk. De hadde med øl, ved og pølser. Regnet ble til yr og vi satt ute i flere timer forran bålet og koste oss før de kjørte tilbake.
Dag 23
Våknet til bølgeskvulp og kjente meg lykkelig. Spiste godt og fyrte bål. Så kom sola og varmet både kropp og sjel. Kl 11 kom Oddbjørn og sønnen med skuter og henger og henta meg. Snakk om gjestfrihet! Vi kjørte tilbake til veien og spiste en deilig kongekrabbelunsj hos Oddbjørn. Så ble jeg hentet av en dame som heter Kim. Hun bor midt i byen i Kirkenes og sa at det bare var å bo hos hun frem til mandag. Jeg rakk så vidt å legge fra meg bagasjen og dusje før jeg skulle opp til Olaug som tidligere i uka hadde lånt meg hytta langs veien. Hun hadde laget 3 retters middag og var veldig interresert i å høre om turen og i å fortelle om historien til Kirkenes og Grense Jakobselv. Etter middag fikk jeg kaffebesøk hos Kim av en dansk eventyrer, mens Kim var ute med venninner. Han skulle sykle 3 uker i Russland og hadde en langsiktig drøm om å gå til Sydpolen og var derfor interresert i å høre mer om hvordan det var å gå alene med pulk. Et veldig spennene menneske!
24-26
Kim dro på hytta på fredagen mens jeg ble igjen i huset hennes i byen. Jeg tar et par fag på skolen så jeg ville lese litt på biblioteket og forberede meg til eksamen. Det har vært veldig deilig å få “lande” litt her i Kirkenes. Jeg har kost meg med masse god mat og vin, tv-titting og eksamenslesing. Kim er et inspirerende menneske. Da jeg takket henne så mye for at jeg fikk bo hos hun svarte hun bare: Husk det, ikke glem det! En dag når du har fått deg hus og hjem så kansje det går forbi en vandrer som trenger husrom. Da håper jeg du husker på hvordan det var for deg å komme til åpne dører. Det skal jeg alltid huske Kim!
Etter 23 dager alene på tur føler jeg meg rolig i kropp og sinn. Jeg føler meg sterk både fysisk og psykisk og jeg sitter igjen med en skikkelig mestringsfølelse. Turen ble derimot noe annet en jeg så for meg. Jeg var forberedt på mange dager alene, kalde teltnetter, lange, tunge dager og mye vill natur. Istedenfor en mektig og vill naturopplevelse har turen for meg blitt mer som et lite eventyr. Jeg har “ruslet” fra ett menneskemøte til et annet, og jeg har snakket og diskutert med både gamle og unge med hver sine historier å fortelle. Jeg har fått så mye hjelp og møtt så mye vennlighet at jeg ikke vet hvordan jeg noen gang skal klare å gi like mye tilbake.
Jeg har fått mange spørsmål om det ikke har vært ensomt å være på tur alene. Hver gang har jeg svart nei. Å velge å være alene er vidt forskjellig fra å ikke velge å være alene. Jeg valgte å gå alene fordi jeg vet at man vokser på det, og jeg vet at møter med mennesker blir annerledes. Jeg vet også at mestringsfølelsen av å klare seg selv blir større. Jeg har likevel funnet ut at jeg er et kontaktsøkende menneske. Å være mutters alene i Finland ble litt for skummelt og kjedelig. Likevel har det også vært ganger jeg har fått besøk eller fått tilbud om besøk der jeg aller helst ville takke nei fordi jeg heller ville være for meg selv. Det har nok mer med at man kan bli sliten av nye menneskemøter der man alltid må vise den beste siden ved seg selv, da man med gode og nære venner ofte kan være sammen selv når man er sliten eller i dårlig humør.
Om du ikke har vært alene på tur før så anbefaler jeg det sterkt. Det skjer noe med deg når du må legge fra deg mobilen og bruke kroppen og hode på helt elementære oppgaver. Det skjer noe med deg når du må møte din egen stillhet.
Rusletur til Lindesnes 