Fra Karasjok til Sevettijarvi
4 april- 11 april
Dag 8-14
Dag 8
Hviledag! Spise mat, blogge, handle mat og vaske klær. Jeg fikk også tatt en tur på Sametinget og fikk en god omvisning i hvordan tinget fungerer og litt historisk innblikk i bakgrunnen for Sametinget. Her fikk jeg også hjelp til å printe ut noen finske kart. Skikkelig flott sted med nydelig arkitektur og masse spennede informasjon!
Dag 9
Avreise fra Karasjok. Litt skyet, litt sol og mildt. 18 km langs elva til Karigasniemi som er ei lita bygd med matbutikk over grensa til Finland. Der fikk jeg hentet et kart som jeg trengte som jeg fikk sponsa av butikksjefen med navn Seppa. Han er en skikkelig artig mann som sang og lo, og som ønsket meg god tur å sa det bare var å ringe hvis det skulle skje noe på turen. Videre gikk jeg et par km oppover langs skuterløypa. Fant meg ei fin teltplass ved noen gamle furuer og fikk fyrt et deilig bål!
Dag 10
Litt overskyet, til dels sol. 22 km til en camping jeg vurderte å sove på. Jeg hadde nemlig brukket teltstanga mi når jeg skulle ta ned teltet på morgenen og jeg hadde brukket reservestanga tidligere, så jeg måtte få fikset opp i dette på et vis før jeg forsatte turen. Mens jeg går langs skutertraseen kjører det en mann forbi. Han sier “Hello Ingrid!” See you at the camping in two hours? Jeg ble overasket over at han viste hvem jeg var helt til jeg forsto at vi hadde snakket på facebook for en uke siden. Han var en av kontaktene Jonna i Kautokeino hadde tipset om og han eide altså campingen jeg hadde planlagt å dra til. Jeg kom dit på ettermiddagen og fikk ei koselig hytte og en oppvarmet sauna sto klar når jeg kom! Deilig å unne seg litt hyttekos en gang i blant! Olavi hjalp meg med å fikse teltstanga så jeg kunne føle meg trygg på at jeg hadde tak over hodet de kommende dagene. Før jeg la meg viste litt nordlys seg fram på himmelen!
Dag 11
Snøvær, mildt og litt blåst. I dag skulle jeg gå et par km langs veien før jeg tok inn på en øde skuterløype. Jeg ble forsikret om at det skulle gå fint, men jeg var litt skeptisk til hvordan sporene ville være. Jeg begynte å gå og mens jeg gikk fikk jeg følelsen av å være veldig langt hjemmefra på en veldig ukjent vei. Jeg viste ikke hva jeg gikk til og i snøværet slet jeg med å holde varmen da snøen smeltet og gjorde anorakken våt. I tillegg veltet pulken min titt og stadig da jeg hadde pakket den dårlig. Så sto jeg der i furuskogen, både våt, kald, og med veltet pulk og en liten frykt for å møte på en sulten bjørn og for at teltet skulle bli ødelagt igjen. Plutselig brast jeg ut i gråt. Hvorfor må jeg være akkurat her akkurat nå? Hvorfor føles alt så vanskelig og feil? Jeg vil ikke dette! Mange tanker surret i hodet. Skjerp deg Ingrid, du er bare våt og kald, du er tøff, du klarer dette, du er ikke tøff, skulle ønske jeg kunne sitte i sofaen å se tv, jeg savner mamma og pappa osv. Jeg ble stående en stund med pulken som hadde veltet og den våte ullen som gjorde meg kaldere og kaldere. Nå er det nok! Jeg skiftet til tørre klær og gjorde om på pulken og bestemte meg for at det ikke er noe alternativ å verken snu eller fortsette å surmule. Jeg fortsatte å gå, men kjente melankolien hengende over meg. Så krysset jeg veien og skulle til å sette kursen rett nord inn i villmarka. Og der stoppet skutersporet…jeg tråkket skiene ned i snøen og stavene forsvant. Jeg kom meg ikke fram. Full stopp. Grein igjen og tenkte at nå må jeg vel bare stoppe her? Jeg snur meg mot veien igjen og ser et skilt med påskriften “kafé” 200 meter lenger bort. Jeg måtte le litt, hva i alle verden gjør en kafé midt på dette øde strekket? Jeg burde uansett tørke litt klær så jeg gikk bort og kom inn i en liten koselig liten kafé med god fyr i peisen og en hyggelig dame i disken. Jeg fortalte med gråtkvalt stemme at jeg ikke kom meg videre på skuterløypa og lurte på om hun viste om noen som skulle kjøre der i nermeste fremtid. Det gjorde hun ikke, men hun viste om en som kunne hjelpe meg likevel. Jeg ble sittende på kafeen og vente på denne karen mens jeg spise et kg (minst) pommesfrittes og drakk kaffe. Jeg begynte også å se på alternative ruter for hvor jeg skulle gå videre, men ingen alternativer fristet. Jeg og skutermannen som heter Sami bestemte oss for å kjøre en tur å se hvordan løypa så ut videre inn i skogen. Da vi hadde kjørt bare 500 meter viste det seg at det kom inn et skuterspor fra noen hytter lenger bort. De var bare noen dager gamle. Etter mange timer med gråten i halsen innså jeg at situasjonen ikke var så ille likevel! Klokken var nå blitt halv 7 og jeg ville komme meg i gang igjen å prøve å følge plan A. Sami kjørte meg tilbake og jeg spendte på meg pulken og gikk ca 5 km før jeg slo leir. Teltet sto fint, jeg og klærne var tørre og jeg unnet meg litt smågodt før jeg la meg, litt roligere nå enn tidligere på dagen.
Dag 11
Sov forbi alarmen å våknet i 8 tiden. Fint vær i dag! Sami kom på morgenbesøk og sa han kunne tilby overnatting eller skuterhjelp om det trengtes. Veldig hyggelig! Jeg bestemte meg for å komme meg i gang med dagen og var spendt på løypene videre. Gikk på og fikk både gode og dårlige spor på veien. Humøret var som normalt igjen og jeg var overasket over utsikten jeg fikk denne dagen. Gikk hele dagen og etter 27 km kom jeg fram til en fin teltplass. Jeg bestemte meg for å sove i teltet selv om Sami hadde tilbudt overnatting ettersom været var bra og jeg ville tidlig i gang med neste dag.
Dag 12
Opp tidlig og raskt i gang med dagen. Været var litt grått i starten, men det ble klarvær og vindstille utover dagen. Så varmt at jeg kunne gå mange timer i bare sportsbhen! Jeg gikk og gikk og gikk. Kjente at jeg bare ville gå så langt jeg klarte. Jeg hadde det fint alene på vidda, men kjente litt på frykten hvis noe skulle skje og ville derfor gå på mot sivilisasjonen igjen. Jeg fant vel ut at jeg ikke klarte å slappe helt av med å være så alene på vidda, selv om jeg hadde både nok med mat og bensin og at kroppen kjentes frisk. På kvelden i den gyldne time slo det meg hvor stille det hadde vært hele dagen. Ikke lyder av fly, fuglesang eller et vindpust. Jeg sto å så utover vidda mens solen gikk ned. Så sang jeg høyt, så høyt jeg bare kunne. “Jeg vil leve lykkelig, for at jeg er jeg, kunne være sterk og fri, se hvordan natten går mot dag…jeg er her og mitt liv er bare mitt..!” (Gabriellas sang) Så smilte jeg til sola før den gikk bak horisonten, satte opp teltet og kjente roen komme, godt fornøyd med å ha gått 33 km denne dagen.
Dag 13
Det ristet godt i teltet da alarmen ringte 6.30. Kl 7.30 ringte det på nytt og kl 8 klarte jeg endelig å karre meg ut av teltet. Jeg titter ut og kjenner vinden i fjeset. Flatt lys og bortblåste skuterløyper virket ikke fristende. Kl 11 var jeg i gang. Gjesper meg gjennom de første km og tok en tidlig lunsj i vindsekken. Gikk videre og skvatt like mye hver gang jeg datt utenfor skuterløypene eller gjennom skarelaget og plutselig sto med snø til knærne. Gikk og tenkte mye, ja på alt og ingenting. Tenkte mye på at jeg var litt sliten, men km forsvant sakte men sikkert bak meg og kl 8 da lyset la seg på skrå og viste fram vidda på sitt vakreste så hadde jeg gått 20 km. Jeg kom til et kryss i skuterløypa og ble møtt med nykjørte skuterspor. Høylytt jupel runget over den strake vidda! Gleder meg til i morgen, det skal blir bra! Satt opp teltet og så begynte det å snø og blåse opp…Skulle jeg få løypene jeg hadde drømt om i morgen?
Dag 14
Våknet til dis og sol som trengte gjennom skylaget. Så utrolig vakkert. Lett rim og snø hadde lagt seg i bjørketrærne og forandret landskapet, det hadde lagt seg i skutersporene også, men de var heldigvis like gode som dagen før. Planen var 20 km sørover inn til ei ødestue før Sevettijarvi. Jeg gledet meg over hvilken fart jeg fikk i løypa og før kl 2 var jeg ved ødestua. Det eneste problemet var at det ikke var noen ødestue der. Jeg sjekket kordinatene og turistforeningen sin nettside. Den skulle være der! Jeg ga til slutt opp med å lete og møtte rett etterpå 5 finske pensjonister som var på tur. De kunne fortelle at ødestua brant ned i februar. Jeg var ikke innstilt på telt så jeg bestemte meg for å gå på ned til Sevettijarvi 12 km unna. Der fikk jeg bestilt en airbnb og kom til et koselig hus med dusj, kjøkken, vaskemaskin og sauna. Hurra! Det var matutsalg i baren rett ned i gata så til middag ble det pizza, pommes frittes, potetgull, brus og øl! Kroppen skrek etter kalorier etter mange tunge dager.
Dag 15.
Hviledag. Lagde god frokost og pannekaker, leste bok og blogget. Fikk på ettermiddagen to nye gjester på airbnb så vi har spist middag sammen og snakket om turer, livet og det som er. Nå gjenstår litt over en uke før jeg håper å stå på stranden på Grense Jakobselv!
Rusletur til Lindesnes 