Bedre sent enn aldri. Siste del av Norge på langs, og en oppsummering av det hele.

Det er på sin plass å fullføre siste innlegg på denne bloggen når vi tross alt har skrevet om hver bidige dag på denne turen. Det er også på sin plass å reflektere litt rundt hva turen har betydd for oss nå når vi har fått det hele litt i perspektiv. Dette fikk vi gjort forrige helg da vi var på tur i lag. Her kommer en oppsummering av Synnøve og Ingrid sine siste dager av Norge på langs og derretter en refleksjon over eventyret vi har fått opplevd!

I sommar har me, både Ingrid og Synnøve gått i mål på Lindesnes, HURRA! Me ønska å gå saman i mål, men me fekk ikkje planlegginga vår til å gå i hop, så me måtte gå kvar for oss. Her kan de lesa om etappane me måtte gjennom for å koma oss i mål:

Synnøve sin nest siste etappe fra Tydal til Alvdal:

Då eg slutta turen min i påskeferien var eg slettest ikkje sikker på om eg kom til å fullføra i 2018 eller 2019. Eg skulle inn i eit vikariat som barnehagelærar, eg hadde mange km att og berre sommarferien å få det unnagjort på! Men etter som eg fekk tenkt litt på det her og sjekka ulike alternativ såg eg at eg kunne koma i mål sommaren 2018. For ein mogelegheit, detta ville eg prøva på.

Den planen innebar at eg måtte gå 180 km på bilveg frå Tydal til Alvdal, ein liten fjelletappe på 3 dagar frå Ådneram til Ljosland og 120 km vidare til Lindesnes. Om eg gjekk straka vegen på bilveg mellom Tydal og Alvdal, kunne eg ha ein sjanse å få detta til.

Bilen vart pakka og køyreturen gjekk til Tydal, eller nærare sagt Græslimoen, der foreldra til Hanne Græsli bur. Ho har litt av nokre foreldre. Dei stilte med kveldsmat når eg kom, hybel til å bu på og ikkje minst, kvar dag som eg  gjekk, hjalp dei meg på forskjellig vis. Dei køyrde sekken min heilt til Røros samanlagt. Dei 100 km til Røros hadde eg også berre ei utenatt i telt, dei andre sov eg på hytta til foreldra til Hanne.  Faren hennar, han Ingjald, køyrde meg dit eg starta dagen før og kom og henta meg då dagsetappen var ferdig. Eg er evig takksam. Tusen takk for all hjelp.

Dei første dagane eg gjekk var ankelen god. Men eg merka det, at dag for dag vart den verre og verre. Støttebandasjen var ikkje med i sekken og sportstapen eg brukte for å støtta opp ankelen, fekk ankelen allergisk reaksjon på. Siste dagsmarsj før Røros var eg usikker på om eg burde ta kviledag eller ikkje. Men i Røros venta apotek med betennelsedempande tablettar og støttebandasje, så eg beit tenna saman og starta turen mot Røros. Eg har slete mykje med ankelen på Rusleturen, ein gong fekk eg også ein skikkelig betennelse, noko som sat friskt i minnet og som skremde meg. Utover dagen vart ankelen vondare og vondare. Eg støtta meg på stavane, men utan at det hjalp noko særleg. Eg stappa ankelen i alle kalde bekkar eg fant. På veg ned til Røros måtte eg ta mange pausar, ankelen ville verkeleg ikkje meir. Eg kjende tårene pressa på, og fortsatte ned til apoteket i Røros. Derifrå greidde eg ikkje meir. Eg satte meg på ein kafe, og kjende at den siste km opp til hotellet, den greidde eg faktisk ikkje å gå, eg bestilte taxi.

Foreldra til Hanne fortalde meg om alternative vegar, der eg kunne gå på grus.

Slik kunne eg faktisk ikkje ha det på tur. Eg hadde eit tidsskjema eg måtte følgje, og ankelen min greidde faktisk ikkje henga med. Helsa er viktig og ein skal ha helsa til å vera på tur seinare i livet også. Eg bestemte meg for å sykla resten til Alvdal. Sekken og litt av utstyret vart igjen i Røros, mens leigesykkelen vart lasta med alt det mest naudsynte for å sova i telt nedover Østerdalen.

Den kjensla der eg sykla ut frå Røros, var heilt fantastisk. Eg gjekk frå at kroppen ikkje greidde meir, til kroppen hadde alt å gje. Ankelen tålte sykling heilt fantastisk, og vipps, så var dagsetappen over.

Dagen etter tok eg to dagsetappar i ein, og sykla rett inn på Livestock i Alvdal, ein musikkfestival. Eg hadde jo alt eg trengde for telting på sykkelen, så eg sykla rett inn på festivalområdet. Der hadde eg avtalt å møta Barbro og Ida, som eg har gått på folkehøgskule med. Me koste oss, drakk øl, såg konsertar og eg tenkte «wooohooooo» målet for denna etappen er nådd.

I Alvdal fekk eg også bli med på setra til foreldra til Jon Ola. Mora hans driv seterkafe, Romsdalssetra i Einunndalen, der ho selgjer massevis av seterkost ho lagar sjølv. Utruleg imponerande. På Romsdalssetra fann eg så innmarri roa, var verkeleg på «ferie», fekk vera med i fjøset og kosa meg med selskapet deira, Jon Ola og foreldra hans er skikkelig trivelege folk. Etter ein liten topptur etter ei god natts søvn, var eg klar til å starta turen heimover. Heldigvis skulle Hanne opp til foreldra i Tydal, så eg fekk skyss opp til bilen. Tusen takk for turen.

Etappen eg mangla i Sør-Trøndelag og Hedmark var endeleg ferdig, no venta berre avslutningsetappen til Lindesnes.

Ingrid sine tre siste dager av Norge på langs. 24-27 juli:

24 juli:

Etter å ha jobbet på Vinjerock med Synnøve satt jeg kursen mot Ljosland. Det var skikkelig gøy å være tilbake på Eidsbugarden igjen med Synnøve og det var veldig gøy å jobbe i lag med henne. Ved avreise fra Vinjerock var det derimot ganske tøft å pakke om sekken kjøre hjem til Heggedal og kun få noen timer hjemme før jeg satt meg i bilen å kjørte 6 timer alene opp til Ljosland. Jeg hadde forberedt meg psykisk i lang til på at de siste 120 km skulle bli en styrketest hvor jeg ville presse grensene å kjenne litt på hvor langt jeg kunne gå på en dag. Jeg hadde et ambisiøst mål om å gå 40 km om dagen. Jeg pakket sekken så lett jeg kunne. Værmeldingen så fin ut og da jeg forlot bilen på Ljosland la jeg fra meg teltet for å spare vekt. Jeg gikk et par km sørover langs veien og fant meg en odde ved et vann der jeg la ut liggeunderlaget og sovepose og sovnet raskt etter det.

13 kg i sekken og god driv!

25 juli:

Dagen etter sto jeg opp tidlig og satt i gang med å gå i høyt tempo. Jeg hørte på podkaster og musikk og før jeg visste ordet av det hadde jeg gått 20 km. Jeg kom i prat med to damer som også skulle gå Norge på Langs, som var på vei sørover med bil. De tok sekken min 10 km og jeg jogget etter. Plutselig hadde jeg gått 30 km! Derfra gikk km litt saktere, men i kveldinga hadde jeg gått ca 47km og var kjempestolt av meg selv! Før jeg fant en plass og sove ble jeg også invitert inn på vann og kaker hos en syrisk familie som flyttet til Norge for to år siden. Det var veldig koselig å bli litt kjent med dem. Jeg fant meg et tre oppi en li med kulturlandskap og sovnet under det.

Vårt vennskap varte i 5 minutter der vi sto å prøvde å forstå oss på hverandre

Koselig besøk og godt med en pust i bakken etter nesten 50 km

3 bevere så jeg også denne dagen (Og en kanin)

 

26 juli:

Dagen etter våknet jeg av to lamaer med nydelig hvit pels som kom løpene mot meg i morgensolen som strålte gjennom trærne. Det var både komisk og veldig vakkert! Kroppen var helt mørbanket fra den ambisiøse starten på turen og jeg visste at denne dagen ville bli tung. Jeg kom meg sakte, men sikkert i gang og begynte å rusle langs veien. Beina var vonde, det var fryktelig varmt. Jeg måtte bytte sko ofte og gå masse med staver. Midt på dagen tok jeg meg et bad og en blund i sola. Etter den lange pausen gikk det ikke lang tid før jeg ble sliten igjen. 7 km senere måtte jeg legge meg ned inne på matbutikken på en benk å ta en blund der også. Ut på ettermiddagen gikk det litt lettere, men da klokken nærmet seg 22 hadde jeg ikke særlig med krefter igjen. Det var også vanskelig å finne et sted å sove da jeg ikke hadde telt og det føltes eksponerende å sove under åpen himmel rett ved vei og bebyggelse. Jeg gikk å grein og synes livet var litt kjipt. Etter å ha gått rundt neste sving, og neste sving og neste sving der igjen uten å finne noe overnattingsted som fristet, tok jeg motet til meg og ringte på en dør. En koselig mann åpnet å så forskrekket på meg, svett, skitten og bustete som jeg var der jeg sto henslengt på inngangstrappen. Jeg sa jeg gjerne ville sove i hagen hans, med gråtkvalt stemme. Det sa han at jeg bare måtte gjøre, men at jeg gjerne kunne sove inne også. Jeg kom inn og hilste på kona og et av barna, og synes de virket som veldig hyggelige mennesker. Det var ikke vanskelig å overtale meg til å sove i en myk seng.

Takk for overnatting!

Nysgjerrige lamaer som vekte meg om morgenen

Man blir ikke mer landeveisvandrer enn dette. Natten ble tilbrakt under dette treet.

 

27 juli: Siste dag fram til Lindesnes!

Jeg våknet tidlig og takket pent for besøket. Nå gjensto 30 km til Lindesnes. Jeg hadde masse endorfiner i kroppen fordi jeg viste at jeg ville nå målet jeg hadde satt meg i dag! Likevel var kroppen stiv og støl og beina føltes som to tømmerstokker som ikke ville rikke seg. Med musikk og podkast på øret og tiden til hjelp så kom jeg meg sakte, men sikkert frem. Etter noen timer på farten begynte jeg å skimte havet. For en følelse! Plutselig dukket det familiemedlemmer opp på veien som hjalp meg litt med å ta noe av vekten i sekken. Da det kun var 3km igjen kom mamma forbi med bil. Hun sa hun var sistemann som kom for å heie på meg ved Lindesnes, og at nå kunne jeg bare gå så fort jeg ville. Jeg begynte å jogge, og plutselig forsvant alt av vonter og stivhet. Det boblet over av glede, jeg var helt i skyene å løp og gliste og var overveldet. Plutselig var jeg ved Lindesnes! Der sto det masse familiemedlemmer og heiet og ropte! Det var en helt syyyyyk følelse. Det er alt jeg kan si om det. Det ble poppet champagne, tatt masse bilder, jeg skreiv meg inn i Norge på langs protokollen og hoppet i havet slik jeg hadde gjort ved Grense Jakobselv.

Koselig med klem og diplom!

Norge på langs har bestått av MASSE nedturer og kjipe stunder. Jeg har kjedet meg masse, jeg har kranglet med Synnøve, jeg har følt meg både redd og ensom når jeg har gått alene, og jeg har ofte vært sliten og lei. Men alle de gode stundene, de fantastiske opplevelsene i møter med helt fantastisk natur, det gode humøret til Synnøve, all tullingen og vitsingen, alle bålstunder og mislykkede fisketurer, de har gjort turen verdt det. Ja alle de inspirerende møtene med mennesker underveis, all støtte og oppmuntring fra venner og familie og alle de ubeskrivelige solnedgangene og soloppgangene der ute i Norges landstrakte land, ja de har gjort turen verdt det. Tusen takk til alle som har hjulpet meg og Synnøve med å gjennomføre dette eventyret!

Jeg savner allerede å være på langtur og håper jeg får mulighet til å dra ut på nye lengre turer om ikke lenge!

Synnøve sin siste etappe!:

Etter ein flott musikkfestival på Vinjerock var eg klar til å fortsetja att. Himalaya, eg var jo snart ferdig. Halldor, kjærasten min, vart med dei tre første dagane. Den første dagen sykla eg aleina, frå Ådneram til litt unna Øyuvsbu. I mellomtida hadde Halldor funne ein superbra teltplass og sett opp teltet. Digg. Me var ikkje langt unna bilen, så me hadde med oss masse godis, typ egg og bacon og steikepanna.

Dagen etter sette me avgårde full av turlyst, 38 km unna låg Ljosland, målet eg ikkje greidde sist. Nok ein gong, denna ankelen min viste seg å vera nådelaus, så utover dagen fekk eg berre vondare og vondare. Då er det godt å ha med seg ein sterk kar, han for avgårde med sin eigen sekk og kom tilbake og henta min. Dagen etter pakka me om sekkane, eg bar alt det letta utstyret mens han bar alt det tunga. Me kom nærare og nærare Ljosland og siste vatnet var heilt nedseinka, grunna arbeid på demningen. Tørka i fjellet var enorm, så det var ei tjukk tørr skorpa på gjørma som eigentleg er botnen på det oppdemma vatnet. Me sparte fleire km og suste avgårde. Dei siste 5 km på veg var harde ned til Ljosland, men shit, no hadde me faktisk nådd Ljosland. Sjølv med dårleg ankel. HURRA. Me feira med øl til middagen, spandert av pappa som kom å møtte oss.

Derifrå skulle eg og pappa sykla ned til Lindesnes. Me hadde bil, han køyrde meg dit eg skulle starta, han køyrde 40 km til. Eg sykla til bilen og plukka opp pappa der han hadde sett av meg. På tre dagar var me ferdige, då var me 3,3 km unna Lindesnes. Men velkomstkomiteen (med Mamma) var ikkje klar, så då drog me på ferie på Austlandet hjå søskenbarna mine. Me køyrde båt, bada og naut livet.

Og så var dagen der. Mamma hadde kome, ho sette meg og Pappa av 3,3 km unna Lindesnes og me byrja å gå. Det var saman med Pappa eg byrja turen, og det var saman med Pappa eg avslutta turen. Og tenk, siste dag på Rusleturen til Lindesnes var kome. Og då me kom fram kunne eg nesten ikkje tru mine eigen auger. På toppen av Lindesnes stod mamma, tante Helga og søskenbarna mine Helene og Marie og veiva med norske flagg, blant anna eit svært balkongflagg. Dei song songen mil etter mil då eg nærma meg toppen. Heldigvis såg ingen at eg vart litt på gråten. På toppen spratt eg mi første flaska med champagne til jubel frå dei andre. Me hadde premieutdeling, både mamma og tante Helga hadde laga til overraskingar, og me kosa oss veldig ved fyret. Me drog til Lindesnes havhotell, dei hadde masse erfaring med å pynta for Noreg på langs folk, både rommet mitt og bordet i restauranten var pynta med blomar og norske flagg!

Det har vore litt av ei reisa. Hadde eg visst kor mykje vondt eg kom til å ha i kroppen undervegs, hadde eg kanskje ikkje starta. Men heldigvis visste eg det ikkje. Før eg starta turen hadde eg ei uro i kroppen, eg var så rastlaus, og ville gjera alt anna det som var A4. Undervegs på turen har denne uroa blitt borte. Eg har funne roa i meg sjølv og ser verdien av eit meir stabilt liv.

Tusen takk til alle som har vore med på å verkeleggjera denna rusleturen og ikkje minst takk til alle som har vore med å gjera den så fin!

Gjensynstur på stølen til Synnøve og refleksjoner rundt Norge på langsprosjektet:

Det har gått et par måneder siden begge var ferdige med å gå Norge på langs og både jeg og Synnøve har hatt tid til å reflektere over hva denne turen har betyd for oss. Fredag 12 oktober møttes jeg og Synnøve på Voss for å ta turen til stølen ved Storavatn i nærheten av Voss.  På tur opp mot stølen fikk vi god tid til å reflektere og snakke om hvordan det var å være tilbake til hverdagen. Synnøve sier hun setter mye større pris på sengetøy og synes det er så deilig å ligge i til sammenligning med den kondomlignende soveposen hun måtte stappe seg ned i. Jeg setter nok størst pris på å være tørr og varm selv om jeg blir våt og kald nesten hver dag i Bergen. Det er enkelte ting som er bedre i et hjem enn i en sekk. Likevel savner vi begge den enkle og minimalistiske livstilen der veien blir til mens man går. Dette snakker vi om da vi setter kursen mot stølen i oppholdsvær fredag ettermiddag. Vi kom oss til stølen i 5 tiden og fikk fyrt godt i peisen mens det blåste opp utenfor og regnet begynte å falle fra en himmel som ble stadig mørkere.

Jeg og Synnøve har hatt våre utfordringer på vårt Norge på langs eventyr. Vi er to kvinner som ikke er redd for å si hva vi mener og vi finnes ikke konfliktsky. Dette kan jo by på litt av hvert av krangling. Når vi sitter på stølen med viltgryte på tallerken og øl i koppen kan vi le av alt vi har vært gjennom av både grining, krangling og surmuling. Vennskapet vårt er iallefall sterkere enn noensinne og vi er enige om at vi begge har våre gode og mindre gode sider. Når vi legger oss i sengen og Synnøve tar fram Vi Menn (hennes favorittblad som 18åring) og jeg en poetisk bok av Roy Jakobsen om etterkrigstiden, så er vi begge enige om at roen, den finner vi best når vi er på tur.

Vi er også enige om at denne roen har fulgt med oss også etter at vi ble ferdige med å gå Norge på langs. Kanskje har vi begge blitt flinkere på å ikke gjøre så mye hele tiden. Vi bruker kanskje mer tid til å bare være.

Når vi våkner neste dag og ser ut vinduet ser vi at elva er stor. Vannføringen er mer enn dobbel så høy som dagen før. Vi er likevel rolige. Dette har vi gjort før. Etter tre skiver med egg og bacon, en liter melk og to kopper svart kokekaffe tar Synnøve fatt i en stav og setter beina i elva. Over evla kom vi, men våte ble vi. Jeg og Synnøve tar det mer med ro nå.

 

Advertisement

Kautokeino til Grense Jakobselv. Del 3 av 3

Sevettijarvi til Grense Jakobselv

12- 18 april

Dag 16-23

Dag 16
Avreise fra Sevettijarvi i varmt vær men også litt vind og grått. Målet var ca 25 km rett nord mot Näätämö. Det gikk som det suste og det ble tid til flere lange gode pauser. Noen fugler ga meg litt selskap ellers var det stille og rolig hele dagen. Teltet noen km fra matbutikken i Näätämö.

Dag 17
Rolig morgen som vanlig. Jeg har beregnet god tid på hele turen og har ikke hastverk med å komme igang, så det går som regel noen timer fra jeg våkner til jeg har pakket ned teltet og er klar for avreise. I dag var planen å handle litt og derretter gå ned til Neiden på Norsk side der jeg skulle få overnatte i ei hytte hos lokale jeg hadde fått kontakt med via sosiale medier.  Det gikk radig første halvdel av dagen. Resten var litt krunglete med mye veikryssinger og humpete skuterspor. Jeg hadde også lagt igjen universalklisteret hjemme før jeg dro på tur. Det begynte jeg å angre på nå som gradene begynte å bli røde. Når man er vant til å gå med skismøring så føles feller som en skikkelig brems, så de var ikke aktuelle selv når lilla smøring ikke funket serlig bra. Midt på dagen datt draget plutselig av pulken og det måtte litt reparering til før jeg kunne gå videre (Husk alltid reprasjonsutstyr!). Nådde hytta i 6 tia og fikk servert nydelig reingryte. Veldig trivelige folk som hadde mange spennende historier å fortelle. Gikk ca 20 km denne dagen.

Dag 18
Rolig dag, kun 10 km på planen. Fikk servert egg og bacon til frokost og slappet av lenge før jeg gikk i gang med dagen. Fint vær som vanlig! Slo leir ved Munkefjellet og fikk en nydelig utsikt før jeg la meg. I dag streiket bensinpumpa. Hadde ikke med ekstra bensinpumpe, men hadde med vintergass og ekstra dyse til multifuelbrenner og en ekstra gassbrenner. Pga av midt vær funket dette optimalt. Nesten bedre enn bensin da det er lettere å tenne.

Øyvind og moren som tilbød meg overnatting i Neiden. Veldig trivelig!

Dag 19.
Også en rolig dag. Ca 20 km over fjellet, i nydelig vær som vanlig. Det var søndag og masse folk på skutertur. Ca 2-3 familier på hvert eneste vann, men ingen som gikk på ski. Det ser skikkelig hyggelig ut med skutertur da man kan laste på med masse ved og digg mat, men det er også litt synd at det er så få som går på ski. Fant en fin teltplass med utsikt over gruvene i Kirkenes denne kvelden. Det var så varmt at jeg satt ute å lagde middag og ble sittende å lese bok til solen gikk ned i 9 tiden.

Dag 20.
Sto tidlig opp og nøt en lang frokost ute med utsikt i bare nettingullen. Så god følelse! Leste bok og gjorde meg klar til å gå i 11 tiden. Gikk to km ned fra fjellet å fikk deretter en lokal pensjonist som heter Oddbjørn til å hente pulk og ski og frakte de ca 25 km til der skuterløypa startet igjen. Jeg trasket langs asfalten og kom på ettermiddagen til ei hytte jeg skulle få låne av en annen pensjonist som heter Olaug. Her leste jeg bok og koste meg.

Dag 21.
Et par km på vei før jeg fikk hentet pulken hos Oddbjørn som hadde hentet den dagen før. Tok en kaffe der og var igang med pulktrekkinga i et-tiden. Gikk 7-8 km til før jeg slo tidlig leir og nøt den varme sola helt til den gikk ned. Nå går sola ned ca kl 21 og opp litt etter kl 3 så dagene blir merkbart lengre for hver dag som går. Jeg leste ut boka “Hvitt hav” av Roy Jacobsen som handler om Ingrid som lever ved havet i Nordland. Da boken var ferdig kjente jeg meg veldig klar for sjarmøretappen ut mot Grense Jakobselv og havet.

Dag 22.
Ca 20 km inn til Grensen. Litt snøvær på morgenen men det var opphold stort sett hele dagen. Jeg følte jeg hadde all tid i verden på å komme meg i mål. De siste dagene følte jeg at jeg hadde holdt igjen for å drøye tiden. Jeg hadde fått en rimelig flybillett som ikke gikk før om 5 dager og hadde derfor null hastverk med å rekke målet. Jeg trasket så sakte jeg kunne og tok lange pauser mens jeg prøvde å oppsummere hele turen i hodet. Hva har jeg lært, hvordan har jeg hatt det, hva vil jeg videre i livet? Da jeg kom ned i dalen som gikk ut mot havet var alt helt stille og mørke skyer hang over landskapet. Jeg fulgte et skuterspor langs elva. Russland på den ene siden og Norge på den andre. Nederst i dalen dukker det opp to vakttårn. Ett på hver side av grensen. Forsatt helt stille. Jeg vet at de ser meg, de som sitter på post, men jeg ser ikke de og hører ingen ting. Jeg går rolig nedover dalen og vet ikke riktig hva jeg skal føle. Så synes jeg plutselig at stillheten ikke er den samme lenger. Det er akkuratt som om noe uler der ute i horisonten. Jeg stopper opp og holder pusten…og så hører jeg det. En symfoni av måkeskrik! Da får jeg fart på skia. Jeg blir så begeistret over tegn fra havet at jeg begynner å skøyte nedover dalen. Så ser jeg det. Havet! Og lukta av sjø! Og lyden av bølgene og måkene. Og plutselig står jeg der. Ved stranda. Der havet skyller inn mot land. Jeg ser måker og skarv og lomvi og pluselig dukker en kobber opp av vannet. Så gråt jeg en liten tåre. Jeg elsker havet og ble rørt av den mektige følelsen av å ha vandret gjennom vide vidder, dype skoger, lange vann og meanderelver, og bratte daler for så å komme ned mot det åpne, melankolske havet. Jeg får opp teltet og så begynner det å regne. Da kommer det to eldre menn i en liten båt inn mot kai. De har vært på hytta og ute på havet å fiska. Vi satt oss i huset til båtforeningen og slår av en prat. De visste godt hvem jeg var da de hadde hørt om meg via sosiale medier. Verden er ikke stor. Jeg fikk spennede historier fra havet og kjente jeg fikk en beundring for alle de som lever og livnærer seg her ute med det åpne Barentshavet som kan være både ugjestmildt og hardt. Etter en stund gikk jeg tilbake i teltet. Hadde bestemt meg for å bade. Hadde ikke lyst, men gjorde det likevel. Det var så kaldt at huden ble helt blå etter bare en liten dupp i sjøen. Fikk på meg tørre klær og plutselig hører jeg ny motordur. Det var sønnen til Oddbjørn og en kompis som kom på besøk. De hadde med øl, ved og pølser. Regnet ble til yr og vi satt ute i flere timer forran bålet og koste oss før de kjørte tilbake.

Dag 23
Våknet til bølgeskvulp og kjente meg lykkelig. Spiste godt og fyrte bål. Så kom sola og varmet både kropp og sjel. Kl 11 kom Oddbjørn og sønnen med skuter og henger og henta meg. Snakk om gjestfrihet! Vi kjørte tilbake til veien og spiste en deilig kongekrabbelunsj hos Oddbjørn. Så ble jeg hentet av en dame som heter Kim. Hun bor midt i byen i Kirkenes og sa at det bare var å bo hos hun frem til mandag. Jeg rakk så vidt å legge fra meg bagasjen og dusje før jeg skulle opp til Olaug som tidligere i uka hadde lånt meg hytta langs veien. Hun hadde laget 3 retters middag og var veldig interresert i å høre om turen og i å fortelle om historien til Kirkenes og Grense Jakobselv. Etter middag fikk jeg kaffebesøk hos Kim av en dansk eventyrer, mens Kim var ute med venninner. Han skulle sykle 3 uker i Russland og hadde en langsiktig drøm om å gå til Sydpolen og var derfor interresert i å høre mer om hvordan det var å gå alene med pulk. Et veldig spennene menneske!

24-26
Kim dro på hytta på fredagen mens jeg ble igjen i huset hennes i byen. Jeg tar et par fag på skolen så jeg ville lese litt på biblioteket og forberede meg til eksamen. Det har vært veldig deilig å få “lande” litt her i Kirkenes. Jeg har kost meg med masse god mat og vin, tv-titting og eksamenslesing. Kim er et inspirerende menneske. Da jeg takket henne så mye for at jeg fikk bo hos hun svarte hun bare: Husk det, ikke glem det! En dag når du har fått deg hus og hjem så kansje det går forbi en vandrer som trenger husrom. Da håper jeg du husker på hvordan det var for deg å komme til åpne dører. Det skal jeg alltid huske Kim!

Etter 23 dager alene på tur føler jeg meg rolig i kropp og sinn. Jeg føler meg sterk både fysisk og psykisk og jeg sitter igjen med en skikkelig mestringsfølelse. Turen ble derimot noe annet en jeg så for meg. Jeg var forberedt på mange dager alene, kalde teltnetter, lange, tunge dager og mye vill natur. Istedenfor en mektig og vill naturopplevelse har turen for meg blitt mer som et lite eventyr. Jeg har “ruslet” fra ett menneskemøte til et annet, og jeg har snakket og diskutert med både gamle og unge med hver sine historier å fortelle. Jeg har fått så mye hjelp og møtt så mye vennlighet at jeg ikke vet hvordan jeg noen gang skal klare å gi like mye tilbake.

Jeg har fått mange spørsmål om det ikke har  vært ensomt å være på tur alene. Hver gang har jeg svart nei. Å velge å være alene er vidt forskjellig fra å ikke velge å være alene. Jeg valgte å gå alene fordi jeg vet at man vokser på det, og jeg vet at møter med mennesker blir annerledes. Jeg vet også at mestringsfølelsen av å klare seg selv blir større. Jeg har likevel funnet ut at jeg er et kontaktsøkende menneske. Å være mutters alene i Finland ble litt for skummelt og kjedelig. Likevel har det også vært ganger jeg har fått besøk eller fått tilbud om besøk der jeg aller helst ville takke nei fordi jeg heller ville være for meg selv. Det har nok mer med at man kan bli sliten av nye menneskemøter der man alltid må vise den beste siden ved seg selv, da man med gode og nære venner ofte kan være sammen selv når man er sliten eller i dårlig humør.

Om du ikke har vært alene på tur før så anbefaler jeg det sterkt. Det skjer noe med deg når du må legge fra deg mobilen og bruke kroppen og hode på helt elementære oppgaver. Det skjer noe med deg når du må møte din egen stillhet.

Kautokeino til Grense Jakobselv del 2

Fra Karasjok til Sevettijarvi

4 april- 11 april

Dag 8-14

Dag 8
Hviledag! Spise mat, blogge, handle mat og vaske klær. Jeg fikk også tatt en tur på Sametinget og fikk en god omvisning i hvordan tinget fungerer og litt historisk innblikk i bakgrunnen for Sametinget. Her fikk jeg også hjelp til å printe ut noen finske kart. Skikkelig flott sted med nydelig arkitektur og masse spennede informasjon!

Dag 9
Avreise fra Karasjok. Litt skyet, litt sol og mildt. 18 km langs elva til Karigasniemi som er ei lita bygd med matbutikk over grensa til Finland. Der fikk jeg hentet et kart som jeg trengte som jeg fikk sponsa av butikksjefen med navn Seppa. Han er en skikkelig artig mann som sang og lo, og som ønsket meg god tur å sa det bare var å ringe hvis det skulle skje noe på turen. Videre gikk jeg et par km oppover langs skuterløypa. Fant meg ei fin teltplass ved noen gamle furuer og fikk fyrt et deilig bål!

Dag 10
Litt overskyet, til dels sol. 22 km til en camping jeg vurderte å sove på. Jeg hadde nemlig brukket teltstanga mi når jeg skulle ta ned teltet på morgenen og jeg hadde brukket reservestanga tidligere, så jeg måtte få fikset opp i dette på et vis før jeg forsatte turen. Mens jeg går langs skutertraseen kjører det en mann forbi. Han sier “Hello Ingrid!” See you at the camping in two hours? Jeg ble overasket over at han viste hvem jeg var helt til jeg forsto at vi hadde snakket på facebook for en uke siden. Han var en av kontaktene Jonna i Kautokeino hadde tipset om og han eide altså campingen jeg hadde planlagt å dra til. Jeg kom dit på ettermiddagen og fikk ei koselig hytte og en oppvarmet sauna sto klar når jeg kom! Deilig å unne seg litt hyttekos en gang i blant! Olavi hjalp meg med å fikse teltstanga så jeg kunne føle meg trygg på at jeg hadde tak over hodet de kommende dagene. Før jeg la meg viste litt nordlys seg fram på himmelen!

Av og til må skia av i motbakkene

Godt merka løyper iallefall

Nytt favorittøl!

Dag 11
Snøvær, mildt og litt blåst. I dag skulle jeg gå et par km langs veien før jeg tok inn på en øde skuterløype. Jeg ble forsikret om at det skulle gå fint, men jeg var litt skeptisk til hvordan sporene ville være. Jeg begynte å gå og mens jeg gikk fikk jeg følelsen av å være veldig langt hjemmefra på en veldig ukjent vei. Jeg viste ikke hva jeg gikk til og i snøværet slet jeg med å holde varmen da snøen smeltet og gjorde anorakken våt. I tillegg veltet pulken min titt og stadig da jeg hadde pakket den dårlig. Så sto jeg der i furuskogen, både våt, kald, og med veltet pulk og en liten frykt for å møte på en sulten bjørn og for at teltet skulle bli ødelagt igjen. Plutselig brast jeg ut i gråt. Hvorfor må jeg være akkurat her akkurat nå? Hvorfor føles alt så vanskelig og feil? Jeg vil ikke dette! Mange tanker surret i hodet. Skjerp deg Ingrid, du er bare våt og kald, du er tøff, du klarer dette, du er ikke tøff, skulle ønske jeg kunne sitte i sofaen å se tv, jeg savner mamma og pappa osv. Jeg ble stående en stund med pulken som hadde veltet og den våte ullen som gjorde meg kaldere og kaldere. Nå er det nok! Jeg skiftet til tørre klær og gjorde om på pulken og bestemte meg for at det ikke er noe alternativ å verken snu eller fortsette å surmule. Jeg fortsatte å gå, men kjente melankolien hengende over meg. Så krysset jeg veien og skulle til å sette kursen rett nord inn i villmarka. Og der stoppet skutersporet…jeg tråkket skiene ned i snøen og stavene forsvant. Jeg kom meg ikke fram. Full stopp. Grein igjen og tenkte at nå må jeg vel bare stoppe her? Jeg snur meg mot veien igjen og ser et skilt med påskriften “kafé” 200 meter lenger bort. Jeg måtte le litt, hva i alle verden gjør en kafé midt på dette øde strekket? Jeg burde uansett tørke litt klær så jeg gikk bort og kom inn i en liten koselig liten kafé med god fyr i peisen og en hyggelig dame i disken. Jeg fortalte med gråtkvalt stemme at jeg ikke kom meg videre på skuterløypa og lurte på om hun viste om noen som skulle kjøre der i nermeste fremtid. Det gjorde hun ikke, men hun viste om en som kunne hjelpe meg likevel. Jeg ble sittende på kafeen og vente på denne karen mens jeg spise et kg (minst) pommesfrittes og drakk kaffe. Jeg begynte også å se på alternative ruter for hvor jeg skulle gå videre, men ingen alternativer fristet. Jeg og skutermannen som heter Sami bestemte oss for å kjøre en tur å se hvordan løypa så ut videre inn i skogen. Da vi hadde kjørt bare 500 meter viste det seg at det kom inn et skuterspor fra noen hytter lenger bort. De var bare noen dager gamle. Etter mange timer med gråten i halsen innså jeg at situasjonen ikke var så ille likevel! Klokken var nå blitt halv 7 og jeg ville komme meg i gang igjen å prøve å følge plan A. Sami kjørte meg tilbake og jeg spendte på meg pulken og gikk ca 5 km før jeg slo leir. Teltet sto fint, jeg og klærne var tørre og jeg unnet meg litt smågodt før jeg la meg, litt roligere nå enn tidligere på dagen.

Dag 11
Sov forbi alarmen å våknet i 8 tiden. Fint vær i dag! Sami kom på morgenbesøk og sa han kunne tilby overnatting eller skuterhjelp om det trengtes. Veldig hyggelig! Jeg bestemte meg for å komme meg i gang med dagen og var spendt på løypene videre. Gikk på og fikk både gode og dårlige spor på veien.  Humøret var som normalt igjen og jeg var overasket over utsikten jeg fikk denne dagen. Gikk hele dagen og etter 27 km kom jeg fram til en fin teltplass. Jeg bestemte meg for å sove i teltet selv om Sami hadde tilbudt overnatting ettersom været var bra og jeg ville tidlig i gang med neste dag.

Her har elgen akkuratt vært, for det snødde tidlig på morgenen!

Noen som trenger nye støvler??

Heheheh😎

En rev rom har fått seg en reinsdyrbit??

Her har rypa slappet av 🙂

En annen rev som har fått seg noe godt?

27 km😅

Dag 12
Opp tidlig og raskt i gang med dagen. Været var litt grått i starten, men det ble klarvær og vindstille utover dagen. Så varmt at jeg kunne gå mange timer i bare sportsbhen! Jeg gikk og gikk og gikk. Kjente at jeg bare ville gå så langt jeg klarte. Jeg hadde det fint alene på vidda, men kjente litt på frykten hvis noe skulle skje og ville derfor gå på mot sivilisasjonen igjen. Jeg fant vel ut at jeg ikke klarte å slappe helt av med å være så alene på vidda, selv om jeg hadde både nok med mat og bensin og at kroppen kjentes frisk. På kvelden i den gyldne time slo det meg hvor stille det hadde vært hele dagen. Ikke lyder av fly, fuglesang eller et vindpust. Jeg sto å så utover vidda mens solen gikk ned. Så sang jeg høyt, så høyt jeg bare kunne. “Jeg vil leve lykkelig, for at jeg er jeg, kunne være sterk og fri, se hvordan natten går mot dag…jeg er her og mitt liv er bare mitt..!” (Gabriellas sang) Så smilte jeg til sola før den gikk bak horisonten, satte opp teltet og kjente roen komme, godt fornøyd med å ha gått 33 km denne dagen.

Driiitglad for nye skuterspor! De varte i nøyaktig 100 meter før de tok en annen vei..

Død skog 😦

Har fulgt dette kommunereingjerdet i over 80km. Iallefall ikke vanskelig å finne veien..

Dag 13
Det ristet godt i teltet da alarmen ringte 6.30. Kl 7.30 ringte det på nytt og kl 8 klarte jeg endelig å karre meg ut av teltet. Jeg titter ut og kjenner vinden i fjeset. Flatt lys og bortblåste skuterløyper virket ikke fristende. Kl 11 var jeg i gang. Gjesper meg gjennom de første km og tok en tidlig lunsj i vindsekken. Gikk videre og skvatt like mye hver gang jeg datt utenfor skuterløypene eller gjennom skarelaget og plutselig sto med snø til knærne. Gikk og tenkte mye, ja på alt og ingenting. Tenkte mye på at jeg var litt sliten, men km forsvant sakte men sikkert bak meg og kl 8 da lyset la seg på skrå og viste fram vidda på sitt vakreste så hadde jeg gått 20 km. Jeg kom til et kryss i skuterløypa og ble møtt med nykjørte skuterspor. Høylytt jupel runget over den strake vidda! Gleder meg til i morgen, det skal blir bra! Satt opp teltet og så begynte det å snø og blåse opp…Skulle jeg få løypene jeg hadde drømt om i morgen?

Dag 14
Våknet til dis og sol som trengte gjennom skylaget. Så utrolig vakkert. Lett rim og snø hadde lagt seg i bjørketrærne og forandret landskapet, det hadde lagt seg i skutersporene også, men de var heldigvis like gode som dagen før. Planen var 20 km sørover inn til ei ødestue før Sevettijarvi. Jeg gledet meg over hvilken fart jeg fikk i løypa og før kl 2 var jeg ved ødestua. Det eneste problemet var at det ikke var noen ødestue der. Jeg sjekket kordinatene og turistforeningen sin nettside. Den skulle være der! Jeg ga til slutt opp med å lete og møtte rett etterpå 5 finske pensjonister som var på tur. De kunne fortelle at ødestua brant ned i februar. Jeg var ikke innstilt på telt så jeg bestemte meg for å gå på ned til Sevettijarvi 12 km unna. Der fikk jeg bestilt en airbnb og kom til et koselig hus med dusj, kjøkken, vaskemaskin og sauna. Hurra! Det var matutsalg i baren rett ned i gata så til middag ble det pizza, pommes frittes, potetgull, brus og øl! Kroppen skrek etter kalorier etter mange tunge dager.

Dag 15.
Hviledag. Lagde god frokost og pannekaker, leste bok og blogget. Fikk på ettermiddagen to nye gjester på airbnb så vi har spist middag sammen og snakket om turer, livet og det som er. Nå gjenstår litt over en uke før jeg håper å stå på stranden på Grense Jakobselv!

Synnøve sin tur frå Breistølen (på Hemsedalsfjellet) til Haukeliseter

Etter å ha restituert seg heilt ferdig og kost seg masse heima i sofaen, var det på ny tid for ein ny etappe. Denne gongen skulle etappen gå frå Breistølen på Hemsedalsfjellet og eg skulle til slutt enda på Haukeliseter, om alt skulle gå etter planen. Men alt hadde ikkje gått etter planen på nokon av dei andre etappane, så me fekk no sjå tenkte eg.

Breistølen er berre nokre få timar heimafrå, så me vart køyrd til startstreken og sette av gårde opp bakkane. Den første dagen skulle det vera omtrent 600 meter stigning. Sola varma godt i kjakane, men då sola gjekk bort for kvelden vart det kaldt. Me skulle eigentleg sova i telt, men då gradestokken viste 20 blå og det var trivelege folk på hytta som hadde fyrt godt i omnen, sov me inne. Alt hadde gått knirkefritt, ingenting var øydelagd og det var god stemning med våre nye britiske venner. “Hmmm” tenkte eg, “flaksen min har snudd”.

Det eg ikkje visste, var at Pappa hadde mista ei fylling i tanna, før første dagsmarsj var over….

Vidare skulle turen gå til Iungsdalshytta, ein lett tur tenkte me, det skulle jo nesten berre gå nedover. Men snøen var så tørr og djup, at me måtte gå i nedoverbakkane også. Men fram kom me, og fekk nyta tre-retters middag og øl, med våre nye britiske venner. Me hadde god tid på turen vår, så dagen etter tok me ein kviledag, då det blas friskt ute.

Og så var det på an igjen. Problemet med å kjøpa middag og frukost, er at pulken blir ikkje lettare. Jaja, det var berre til å spenna pulken på og setja av gårde oppover bakkane. Då det britiske paret gjekk forbi oss og dei svære pulkane i ein oppoverbakke, sa dei at eg var ein “fit little thing”. Den kommentaren levde eg på resten av dagen. Kvar gong me åt vart pappa i litt dårleg humør, og eg prøvde å letta på stemninga med litt vitsar. “Eg må spy” sa han. “Eg må spy, sa brura” sa eg, og følte meg skikkeleg morosam. “Hold kjeft” fekk eg tilbake, og eg tenkte at “neidå, her skal me ikkje ha det noko kjekt nei”. Men så kom det, han hadde jo mista ei fylling dag 1. Eg prøvde å finna løysingar på korleis han skulle koma seg til ein tannlege, men det ville han ikkje ha snakk om, no skulle me først fullføra turen til Halne på Hardangervidda, der me hadde planlagd at han skulle reisa heim. Eg lærte meg til å vera heilt musestille og ikkje fortelja dårlege vitsar mens me åt mat, mens han på ein eller anna måte hadde lært seg å berre takla smertene som dei var. Han skulle ikkje bli distrahert med eit tannlegebesøk ved næraste tettstad, han skulle først nå målet. Me jobba oss framover, og kom fram på Finse. Der venta kviledag på hotellet, med besøk av mammo og Boffen. Ville Pappa ha lyst til å dra heim derfrå om han fekk mogelegheita? Han hadde tydelege smerter i munnen. Men neidå, han skulle bli med til Halne.

Klar for avgang på Iungsdalshytta

Digg å ligga inne, lesa bok og høyra på radio!

Ein litt bratt oppoverbakke! 

Pappa er imponerande sterk psykisk. Han fullførte turen til Halne som planlagd, og då han kom heim til tannlege hadde tanna sprokke, tanna måtte trekkast, men først sagast i tre forskjellige bitar. Tenk at dette gjekk han med kvar einaste dag på tur. Om eg får litt av det pågangsmotet som Pappa har når eg er 61 år, då skal eg vera nøgd.

Sterke Pappa!

Sjølv om det er kjekt å vera på tur med pappa, hadde eg likavel gleda meg stort til turfølgebytte på Halne. Eg skulle få gå over Hardangervidda i påsken, med den finaste karen eg veit om. Og det vart minst lika koseleg som eg hadde tenkt. Halldor trakk mykje av det tunge utstyret, mens eg fekk gå å kosa meg i spora hans. På dagen naut me sola og vidder og fjell så langt auga kan sjå, mens på natta kraup gradestokken langt nedover. Det er litt kaldt å stå opp for å fyra primus når det er 20 minus i teltet, så ei natt inne på Litlos gjorde godt for kropp og sjel. Dei siste dagane vart landskapet meir kupert, og siste natta hadde me rundt 27 kuldegrader i teltet. Då var det kaldt å gå ut av soveposen, men desto deiligare var det når sola byrja å varma på dagen.

I Påsken fekk eg ikkje sjå Hårteigen frå fjella heima, men Hårteigen er fin på Hardangervidda også!

Å nå Haukeliseter var stort. I vinter har turane mine vore mykje prega av uflaks. Ein må vertfall kunna kalla det for uflaks, når ein for eksempel knekker skia ved vanleg gange på eit flatt vatn. Denne vinteren har eg har ikkje nådd eit einaste mål som planlagd. Å nå Haukeliseter, til og med ein dag før planlagd, kjennest difor ut som ei stor bragd. Endeleg hadde eg nådd eit mål. Og ikkje minst hadde eg fått nyta desse dagane over Hardangervidda, saman med Halldor. Han klaga ikkje ein gong på tåfislukta mi, så han må lika meg godt.

No tar eg ein pause frå rusleturen. Eg manglar etappane “Tydalen – Alvdal” og “Ådneram – Lindesnes”, før eg har gått heile Noreg på langs. Det ser ikkje ut til at det lar seg gjennomføra denne våren, på grunn av jobb og diverse. Eg ønskjer nok heller ikkje å bruka heile sommarferien på å traska på asfaltvegar. Men ein gong, vil eg bli ferdig eg også. Ein gong, vil eg ha gått heile Noreg på langs.

Ingrid sin etappe fra Kautokeino til Grense Jakobselv. Del 1

26 mars – 3 april

Dag 1-7 Kautokeino til Karasjok

Da var det klart for nest siste etappe av mitt Norge på langs eventyr. Jeg hadde bestemt meg for å gå fra Kautokeino som var der jeg startet i sommer og hele veien nord til Grense Jakobselv. Grunnen til at jeg har valgt å gå til Grense Jakobselv var at jeg går alene og dermed ønsket å gå lavere i terrenget og mer mot øst der været er mer stabilt og dermed mindre risiko. Jeg bestemte meg for å gå gjennom Nord-Finland istedenfor å følge grensa hele veien. Det blir 100 km kortere, men fortsatt lenger en Kautokeino til Nordkapp så da synes jeg det var greit å ta en snarvei.
Jeg startet reisen fra Bergen og ble i Oslo møtt med kansellert fly og masse venting før jeg ble inlosjert på hotell rett før midnatt. Jeg var sliten og trøtt etter mye frem og tilbake på flyplassen med mye bagasje. Heldigvis kom jeg meg på et fly til Alta dagen etter og landet i Alta i 15 tia. Det var litt blåst og snøvær så flyet sirklet i en time før det landet. Jeg skulle ta en buss til Kautokeino på kvelden, men før det ble jeg møtt av foreldrene til en god veninne som bor i Alta! Vi fikk handlet og jeg ble invitert på middag før de slapp meg av på bussen. Skikkelig koselige folk! Skulle veldig gjerne vært der lenger. Jeg kom fram til Kautokeino i 22 tia på kvelden. Der ble jeg henta og inlosjert hos Geir som er venn av søstra til broren til kjæresten til tante. Det er så flott når man kan ordne seg overnatting og besøk på den måten! Geir var en skikkelig trivelig kar og det var veldig hyggelig å være på besøk.

Fikk gode rabatter på butikken i Alta!

Dag 1.
Neste dag ble det pakking og ordning. Jeg og Synnøve ble kjent med en reineier i Kautokeino i sommer som heter Jonna, så før jeg begynte å gå så fikk jeg lurt inn et kaffebesøk hos han og søstra. De ga meg litt kontakter videre når jeg skulle inn i Finland og i tillegg fikk jeg kjøpt meg meg litt tørka kjøtt og indrefilet som jeg kunne kose meg med videre på turen.
Jeg begynte å vandre nordover langs elva i 1 tiden og satt meg som mål å gå 15 km den første dagen. Det var mye skutertrafikk i løypa. Møtte på en hyggelig skigåer som var den første og siste skigåer jeg så på mange dager. På kvelden kom jeg i prat med en annen reineier som heter Nils som jeg avtalte å møte senere på turen da han bodde i ei gjeterbu lenger nordover. Etter 15 km slo jeg leir i måneskinnet. Jeg stekte meg litt reinkjøtt og koste meg i teltet med musikk og litt pensumlesing helt til fingrene ble frosne.

Dag 2.
Litt skyet og gløtt av sol. I dag skulle jeg prøve å få møtt ei som heter Amy og kjæresten hennes som var på besøk et par dager. Amy går hele den Norsk/Finske grensa i vinter. Vi avtalte å møtes i 2 tiden og ga hverandre spot-tracking så vi kunne se hvordan vi lå ann i løypa. Jeg ble så ivrig på å rekke frem til Amy kl 2 at jeg hadde gått over 20 km før lunsj. Da klokka var 2 var vi fortsatt noen km fra hverandre så jeg endte opp med å spise lunsj alene. Vi avtalte heller å slå leir sammen noe som jeg synes var en veldig god plan! Vi slo leir rett ved veien i Lahppouloppal og koste oss med reinkjøtt og pakistansk mat som Amy hadde fått med seg hjemmefra. Vi hadde det veldig trivelig og fikk til og med kaffebesøk på kvelden av en reineier som også het Nils som inviterte oss med på slakting i høst.

Dag 3.

Våknet av at vi fikk besøk igjen av samme reineier som gårsdagen som kom innom på kaffe. Etter ei lita stund kom det enda en reineier på besøk som heter Jørgen. Skikkelig trivelige menn og veldig koselig at folk kommer å hilser på 🙂 Amy og kjæresten fortsatte sørover og jeg nordover. Etter noen km tok jeg en svipptur oppom bua til Nils som jeg møtte for to dager siden. Der var det ingen hjemme, bare litt reinskrotter som lå utenfor. Døra var åpen så jeg venta noen minutter i gompien til han kom tilbake. Der ble jeg et par timer da det kom flere kjenninger innom å slo av en prat. Gøy å få litt innblikk i livet som reineier på vidda! I 2 tia gikk turen videre og etter ca 18 km slo jeg leir. Da jeg hadde fått instalert meg i teltet hører jeg det kommer noen på skuter. Det var Jørgen som jeg møtte tidligere på dagen. Han skulle opp på vidda for å se til reinen og lurte på om jeg ville bli med. Det kunne jeg ikke si nei til. Jeg heiv i meg litt mat og kledde på meg og så dro vi opp på vidda. På vinteren så pleier reineierne å kjøre et skuterspor rundt hele flokken sin der de ønsker at flokken skal være. Et par ganger om dagen kjører de i det samme sporet og ser om det er spor av rein som har tråkket på utsiden av skutersporet. Når det nærmer seg vårflyttingen begynner reinen å flytte seg mye og da er det viktig å sjekke til dem ofte så de ikke sprer seg for mye. Vi kom opp på den bare vidda rett etter solnedgang og horisonten var ildrød så langt øyet kunne se. Den utsikten hadde jeg aldri fått om jeg ikke hadde sagt ja til å bli med. Vi kjørte runden og fikk samla litt rein. Veldig gøy å høre om hvordan reindrifta fungerer! Jeg ble kjørt tilbake til teltet, lagde middag og sovnet tvert.

Dag 4.
Jeg lå midt i min dypeste søvn da jeg plutselig skvetter av at det kommer en skuter kjørende inn på leirplassen. Jeg sperrer øynene opp og roper god morgen. Før jeg vet ordet av det står det en reineier (Nils nr 3) i døråpningen. Han spør om jeg har stått opp og jeg lyver om at det har jeg. Han setter seg inn i teltet og fastslår at det jammen er på tide å stå opp! Han selv var oppe i 4 tia og jeg hadde faktisk gått glipp av en nydelig soloppgang. Han sa at det så fint ut i teltet og at jeg hadde det koselig. Så gikk han ut igjen å ønsket meg en god dag! Jeg fikk meg til slutt ut av soveposen, men sola varmet så godt på teltduken og jeg koste meg sånn med musikk og påskegodt at jeg ikke kom meg av gårde før i 11 tia. Jeg skulle innom Soussjavri fjellstue som lå ca 18 km unna så jeg hadde ikke dårlig tid. Det ble en nydelig dag der sola varmet godt! På et tidspunkt så var jeg bare i sportsbhen da sola sto på sitt varmeste. Kom til Soussjavri litt før 5 og ble invitert inn på vennemiddag sammen med Alice som driver fjellstua og hennes vennepar. Menyen besto av gompos som er melbolle dynket i reinblod samt reintunge og hakkakjøtt. Jeg elsket alt, og spiste meg stappmett. Øl og kake fikk jeg også! Skikkelig hyggelig å være på besøk.

Dag 5
I dag hadde jeg ingen plan om hvor langt jeg skulle gå. Jeg startet i 10 tia og trasket i et rolig tempo. Strålende sol hele dagen. I dag kjente jeg at jeg var litt lei av å gå på elver og vann uten store variasjoner eller utsikt. Man kan også bli litt lei humpete skuterspor som dytter pulken frem i nedoverhumpen og dytter pulken bak i oppoverhumpen. Jokkegange som jeg har begynt å kalle det! Satt litt podkast på øret og ringte litt venner og familie og plutselig var jeg ved Jergul litt før kl 17. Det var en fjellstue jeg ikke hadde tenkt å ta meg råd til å overnatte på, men jeg stoppet innom for en prat. Da ble jeg bedt på pølse og kaffe forran bålet. Jeg fortalte at jeg hadde litt lite penger og at jeg derfor tenkte å gå videre, men da fikk jeg som svar at dette skulle de ordne. Jeg ble inlosjert i en mini peisestue som vistnok skal være Karasjok kommune sitt eldste bygg og tidligere tinghus. Her skulle jeg få sove gratis mot at jeg hjalp til litt på familiemiddagen. Siden det var påskeaften var det lam og hjemmefiska ørret på menyen. Krabbe til forrett og is og multekrem til dessert. Det var bare venner og familie av de som eide fjellstua som var på middag og det var skikkelig god stemning med vin og øl og spennede historier. Før desserten joiket Berit Alette masse dyr og personer som vi skulle gjette på. Hun holder litt joikekurs og er veldig dyktig. På kvelden satt jeg igjen med en følelse av takknemlighet og ro. Etter 5 dager vandrende nedover elva mot Karasjok så møter jeg fremmede hver dag som tar meg med inn i deres hverdag og liv og behandler meg som en god venn. Man blir rørt og varm i hjertet av å tenke på det.

Dag 6
Det var rart og vemodig å dra fra Jergul på morningen før alle hadde stått opp. Jeg skulle så gjerne vært der lenger, men alt har sin besøkstid og tilbake kommer jeg nok en vakker dag. Jeg tenkte at i dag fikk jeg gå så langt jeg orket, ingen spesielle mål i sikte. Strålende sol og musikk på øret gjorde at kilometerene gikk unna. Jeg tok selfølgelig gode pauser og kom blant annet i prat med et par som drev med sledeturer med reinsdyr. Jeg prøvde meg litt på lassokasting før jeg tuslet videre. Etter 25 km går jeg forbi et hus der det sitter to damer å griller pølser. De inviterte meg opp en tur. Der ble jeg sittende en stund å diskuterte politikk, folk og livet mens jeg fikk servert pølse og kaffe. Etter en stund gikk jeg videre inn i solnedgangen og etter noen km bestemte jeg meg for å slå opp teltet. Jeg sto litt på isen og funderte på teltplass, men det var så mange hytter i området at jeg bestemte meg for å gå litt lenger selv om det begynte å bli sent. Da kom det en hytteeier på skuter og spurte om jeg ville sove inne. Han sa de hadde masse plass og at jeg var hjertelig velkommen. Han virket så hyggelig så jeg takket ja og ble med på hytta. Før jeg rakk å ta av meg skoene fikk jeg servert nydelig reinkjøtt og iskald øl. Skikkelig hyggelig familie med små og store barn. Etter middag satt vi ute å drakk øl med hyttenaboene. Jeg prøvde å lære meg litt samisk da nesten alle som var der hadde det som morsmål.

Lassokasting!

Prøvde meg på et selvutløserbilde, men endte opp med hele nettingen full av snø…

Dag 7.
Ettersom jeg hadde gått nesten 30 km dagen før var det bare 16 km inn til Karasjok sentrum. Hytteeieren som heter Geir Ole tilbød seg å kjøre pulken til campingen der jeg skulle bo i Karasjok. Derfor ble det en veldig lett etappe nedover elva denne dagen. Jeg møtte litt folk her og der og i 4 tiden var jeg på campingen. Jeg ble så giddalaus at jeg spise sjokolade og potetgull til middag og tok en tidlig kveld.

Slo av en prat med ei hyggeiig dame som driver en husky farm rett utenfor Karasjok mens jeg snørekjørte litt bak sleden 🙂

Denne uka har vært veldig sosial og utrolig innholdsrik! Jeg har møtt så mange flotte mennesker med så fine historier å dele. Jeg er helt over meg av alt det fine jeg får oppleve! Jeg føler meg så heldig og håper jeg får muligheten til å gi tilbake når jeg er ferdig med denne turen. Neste uke skal det nok bli litt mer alenetid.  Da skal jeg vandre 10 dager på skuterløyper inn i Finlands villmark. Der er det verken hytter eller hus, men vistnok en veldig godt merket skuterløype. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg håper det blir fint å gå der. Det er helt umulig å gå utenfor løypene da det er dyp sukkersnø utenfor løypene. Jeg har behov for å spare litt på batteri på mobilen så jeg blir nok ikke så tilgjengelig før jeg kommer til sivilisasjonen igjen. Jeg er spendt og rolig på samme tid og håper at neste etappe skal bli en unik opplevelse det også!

Ingrids etappe fra Finse til Breistølen i Hemsedal 7-11 mars

Dag 19

Hviledag. Prøve å vaske litt sokker, kopp og bestikk og egen kropp. Var dessverre ikke tilrettelaget for dette, men ved hjelp av håndsåpe på do og litt lunket vann så gikk alt på et vis. Ellers besto dagen av full hvile og litt blogging.

Dag 20

Ut på tur igjen. Denne gangen fikk jeg besøk av et av mine favoritt-kvinnemennesker, nemlig min egen søster! Vi startet med skikkelig girl power i bakkene oppover mot Geiterygghytta på selveste kvinnedagen! Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på hvor heldig jeg er, som har mulighet til å stikke alene på langtur uten å bli møtt med masse fordommer selv om jeg er kvinne. Jeg føler meg så priviligert og er så glad for alle kvinnene før meg som har banet veien for å dra på langtur. Skulle ønske flere kvinner verden over også hadde hatt de samme mulighetene til å gjøre det samme som meg. Jeg og søss tok det så rolig inn mot Geiterygghytta og kom fram sent på ettermiddagen. Vi inlosjerte oss på sovesal og hadde nydelig kjøttkakemiddag på kvelden. Det ble også tid til litt peiskos før vi gikk i seng.

Dag 21

Astrid hadde litt ulike alternativer for helgen, men måtte være tilbake i Bergen før søndag. Etter litt planlegging fant hun ut at det var best å bare bli med en dag, da hun hadde mange gjøremål hjemme i Bergen, og veien videre var litt for lang for hennes smak. Det var uansett veldig koselig å ha hun med en dag! Vi koste oss med god frokost før vi tuslet hver vår vei i sola. Nå var det første gang på turen jeg gikk alene, men forran meg var det flere grupper med mennesker på helgetur, så det føltes ikke som om jeg var alene i fjellet. Likevel var det veldig fint å kjenne på å gå litt for seg selv. Jeg skal jo opp til Finnmark i nesten en hel måned alene senere i vinter, så det var godt å få kjenne litt på det før jeg skal ut alene på alvor. Jeg gikk hele dagen og etter ca 24 km slo jeg opp teltet, lagde meg mat, hørte på litt musikk og sovnet som en stein.

Dag 22

Våknet kl 5.30 av at det var KALDT! Ute var det helt klar himmel og like før sola skulle stå opp. Jeg lå å pinte meg litt i soveposen før jeg sto opp litt før kl 6 og fikk fyr på primusen. Så snart sola traff teltduken steg temperaturen betraktlig og kroppen kom sakte men sikkert i gang. Jeg gikk 2 km inn til Iungdalshytta, der jeg tok turen innom for en kaffe. Der møtte jeg et vennepar av mamma og pappa som var på DNT fest og åpning DNTs første mikrokraftverk. Jeg gikk et par km med de i strålende sol før vi skilte lag og jeg fortsatte oppover fjellsiden. 15 km oppoverbakke sto på planen. Det var ingen sak når du kan gå i nettingullen oppover fjellsidene og sola virkelig varmer! Jeg var helt i lykkerus hele dagen, nøt lunsjpausen i 2 timer uten å kle på meg, sang og hørte på musikk og spiste sjokolade til jeg ble stappmett. FOR en dag! I skumringen kom jeg til oppvarmet hytte. Jeg hadde møtt på 3 mannfolk tidligere på turen som gikk en del raskere en meg og det var hyggelig å møte de igjen på Bjordalsbu. Vi spiste middag sammen var alle enige om at det hadde vært en utrolig fin dag.

Dag 23

Våknet til over 10 sekundmeter og whiteout og fikk litt av en kontrast til dagen før. Nå var det bare 12 km ned til Breistølen så det var ikke noe problem. Heldigvis hadde jeg vinden i ryggen og etter ca 2 timer og mange artige og litt mindre artige bakker så kom jeg inn på Breistølen. Til min store overaskelse møtte jeg kjentfolk! Kjentfolk som jeg aldri har møtt! Da jeg og Synnøve gikk Norge på langs i høst, fikk jeg med meg at det var en gutt som også gikk Norge på langs. Han hadde startet en god del senere enn oss, men var også på vei sørover. Jeg fulgte han på sosiale medier og fikk med meg at han også måtte avbryte på grunn av mye snø på høsten. Det var utrolig morsomt å møte på han og søsteren på Breistølen. De var på vei sørover og hadde gått i litt over 10 dager fra Alvdal. Han visste godt hvem jeg og Synnøve var gjennom hyttebøkene og bloggen så han ble nok like overasket som meg. Utrolig stas å møte på andre som holder på med det samme prosjektet. Vi satt å pratet i ett sett, og plutselig holder jeg å bli for sein til bussen som skulle gå forbi kl 14.30. Jeg rasker sammen alle tingene mine og løper halvpåkledd ut av hytta mot bilveien. Der kommer bussen akkuratt i det jeg kom meg til veien! Han sakker farten, stopper og så…kjører han igjen! Jeg vinker febrisk og blir litt sjokkert. Var det fordi jeg sto på feil side av veien, var det fordi det var biler bak? Ikke vet jeg. Jeg skulle bytte buss lenger ned i dalen en stund senere og bestemte meg for å haike. Det skulle gå 45 minutter i sur og kald motvind før jeg fikk haik. Jeg ble heldigvis kjørt helt ned til busstoppet og jeg rakk neste buss med 2 min margin. Pjooo.. På kvelden kom jeg til Bergen der jeg ble møtt av en veninne som skulle hjelpe meg å bære pulken de 3 km hjem til leiligheten. Etter mye styr og prøving, men mest feiling måtte innse nederlaget. Pulken ville ikke bæres og vi ble nødt til å ta en taxi. Tenk at jeg har bært den pulken alene i over 300 km men ikke får den med meg de siste 3 km hjem fra bussen, selv med bærehjelp. I kollektivet ventet verdens beste jenter med hjemmelaget pizza og kake. Dere er best!

Etter 23 dager på tur sitter jeg utrolig nok igjen med en hel masse energi og mestringsfølelse. Mange ganger i løpet av dagen slår det meg hvor priviligert jeg er! Ikke nødvendigvis priviligert fordi jeg drar pulken min gjennom flotte landskap og mange mil i motbakker og nedoverbakker, men priviligert fordi jeg har muligheten til å velge min egen vei. Priviligert fordi jeg har pengene, støtten og tiden til å kunne gjennomføre en drøm jeg har bært på lenge. Selv om det er mange utfordringer med å være på en tur som dette, så er det helt selvvalgt.  Jeg kan også fastslå at de gode opplevelsene definitivt trumfet de dårlige!

Takk til mamma og pappa for hjelp med sending av depoter og lån av utstyr, takk til Ingrid for lån av spot, takk til Petter for lån av pulk, takk til Astrid for lån av annet utstyr. Og takk til Erik, Synnøve, mamma, pappa og Astrid for at dere ville bli med å gå på tur med meg.

Den 27 mars starter en ny etappe. Den går fra Kautokeino (der jeg startet i sommer) til Grense Jacobselv som ligger lengst nord ved Russergrensa. Jeg planlegger å bruke litt over 3 uker dit og skal etter planen gå hele turen alene. Det blir både skummelt og veldig veldig spennede! Klarer jeg å fullføre denne etappen, gjenstår kun et par dager på asfalt fra Ljosland og ned til Lindesnes før jeg kan si at jeg har gått hele Norge på langs 😀

Ingrid sin tur fra Haukeliseter til Finse

Fra Haukeliseter til Finse den 27 februar til 6 mars.

Dag 11 hviledag.

Praktiske gjøremål og spising sto på planen. Jeg måtte også ut å teste litt utstyr i sibirkulden som var kombinert med ganske så frisk vind. Det var bitende kaldt men med godt tildekka fjes og kropp så gikk det fint. Nå var det bare å vente på turfølget å se om de ville trives like godt i kulda. Mamma og pappa var litt spendte på været, men ville prøve å gå for å se hvordan det var. Jeg var også spent på hvordan det gikk med Synnøve og Olav. De hadde sendt en melding om at de måtte da hviledag på grunn av -40 effektive. Det er ikke å spøke med så jeg krysset fingrene for at de tok det forsiktig!

Dag 12
Mamma, pappa og Synnøve kom opp i 4 tiden. Synnøve er ei veninne fra studiene i Bergen. (Heldige meg som har flere Synnøver å velge mellom) Vi spiste fellesmiddag på Haukeliseter og pakket og gjorde oss klar for morgendagen. Alle var nok litt spendt på været og hvor kaldt det ville bli.

Dag 13.
Ut på tur aldri sur. I dag ventet det to monsterbakker. Fulle pulker og 22 km inn til Hellevassbu. Det var -22 på gradestokken men med frisk vind så ble det betydelig mer. Likevel varmet sola godt så vi gikk i gang med godt mot. Det gikk veldig treig oppover. Med tunge pulker og godt hvilte bein så tok det litt tid å få kroppen i gang. Mamma og pappa gikk med sekk så de synes nok det var lettere å gå. Klokken ble ett før vi kom oss opp den andre bakken. Vi hadde bare gått 5 av 22 km og nå begynte vi å få litt dårlig tid. I tillegg synes nok mor og far det var litt ubehagelig kaldt da vinden sto på som verst. Heldigvis løyet vinden utover dagen og vi fikk full sol. Når bakken var gjort unna gikk det radig. Vi kom oss ned til hytta litt etter skumringen og inlosjerte oss i sikringsbua som var mindre og dermed mer effektiv å varme opp. Inne i hytta var det mange minus og det tok 5-6 timer å få hytta varm. Vi hadde fyringsvakt om natta så ikke alt skulle fryse på om morgenen.

Dag 14.
Da vi sto opp og spiste en god frokost. Da vi gikk ut i 9 tia viste gradestokken -27. Mamma og pappa hadde tenkt til å følge oss et par dager til fra hytte til hytte. Når det ble så kaldt som nå så gikk de for plan B som var å ta en hviledag på Hellevassbu og derretter gå ned dagen etter. Jeg og Synnøve følte oss friske og ved godt mot og hadde bedre utstyr for å klare oss i kulda så vi valgte å forsette til Litlos som var ca 19 km unna. Det ble en utrolig chill dag med masse sol og fint terreng å gå i. Sola varmet såpass at vi hadde en halvtime i bare nettingullen selv om det var over -20 ute. Vi kom til Litlos i 4 tiden. Der hadde 3 gutter inlosjert seg og varmet opp hytta allerede. Digg! De kunne derimot fortelle at de hadde hatt en tøff tur fra Finse med ekstrem kulde og vind. To av guttene hadde fått små frostskader og de hadde hatt en serdeles tøff natt i telt to dager før. Heldigvis skulle det gå mot varmere vær nå. Vi koste oss på hytta og spiste pannekaker og nøt varmen fra peisen.

Dag 15.
Våknet til vind og whiteout og – 10 grader. Ikke noe drømmevær, men heldigvis ikke så kaldt. Jeg var likevel nærvøs da jeg har gått i witheout flere ganger før og vet hvor lett det er å falle ned skavler og bli overasket av høydekurver på kartet. Terrenget var heldigvis veldig snilt og enkelt og det var ganske god sikt. Planen var å nå Sandhaug 25 km unna. Vi måtte gå veldig sakte og ble enige om at vi fikk slå opp teltet om vi ikke rakk fram. Vi hadde mer enn nok mat og bensin. Etter ca 7 km med navigering og kompasskurs og sjekking på gpsen dukket 4 mannfolk opp i en rasende fart. De gikk med gps på klokka og hadde vist dårlig tid da de nesten ikke hadde tid til å prate. De forsikret oss om at sporene deres ville lede oss fint til Sandhaug. Så deilig. Å slippe å navigere så aktivt på kartet sparte oss for masse tid. Vi gikk på og ble gode og slitne da vi så hytta i det fjerne i 5 tia. Med lyset som brøt gjennom skylaget fikk vi for første gang følelsen av hvordan den virkelige vidda ser ut. Flatt så langt øyet kan se! I skumringen kom vi til Sandhaug og ble møtt av en hundekjører der. Jeg sa til Synnøve at nå er det gode sjanser for å få seg en øl eller annet digg da hundekjørere kan ta med seg alt de vil av mat. Jeg hadde rett og det ble tilbud om øl da vi kom inn. Veldig trivelig kar, med masse friluftserfaring og spennene historier!

Dag 16.
Våknet til litt skyer og sol og med godt mot. I dag var målet telt litt før Dyranut 22 km unna. Skyene lettet fort og plutselig åpnet hele vidda seg og ga oss påskevær og fantastisk utsikt!
Jeg har aldri sett slik vidde forutenom første dagen i Kautokeino og dette var ganske eksotisk. Det ble så varmt at vi rigget oss til i solveggen da vi hadde gått halveis før kl var 12. Der satt vi i over en time å koste oss. Så deilig! Vi fant en grei teltplass i halv 6 tiden og da det begynte så smått å blåse litt var det godt å komme seg inn i teltet. Med to bensinbrennere og en gassbrenner ble der god futt og varme i teltet. Det ble til tider så dårlig luft i teltet at vi måtte stadig åpne døra for å få frisk luft.

Dag 17
Vind og whiteout i dag, men ikke noe problem da vi var godt kledd å hadde stikka løype å følge. Etter to km møtte vi folk som kom fra Kjeldebu 8 km unna og ble forsikret om varm hytte der. Synnøve hadde frosset fast skoen sin i skia så vi ville prøve å varme den opp inne i hytta. Vi gikk på å nådde hytta i 12 tiden. Godt med en pause innendørs i varmen. Der ble vi i en og en halv time og det fristet lite å gå ut i kulda igjen. Vi fikk mot i oss å kom oss til slutt i gang med flere seige motbakker. Vi gikk til kl ble halv 6 og slo leir etter ca 23 km denne dagen. På kjeldebu fikk jeg lurt med meg en pannekakemix uten at Synnøve så det så det ble en hyggelig overaskelse med pannekakedessert på primusen før vi gikk i seng.

Dag 18
Vi sto tidlig opp og var så effektive vi klarte for å komme oss tidlig i gang. Synnøve måtte rekke et tog ned til Bergen da hun hadde flere obligatoriske oppgaver på skolen som hun måtte levere. Vi kom oss i gang i 8 tiden i gråvær, men i 10 tia lyste det opp. Litt etter 12 var vi nede ved Finse og med noen minutters margin rakk Synnøve toget. Det eneste problemet var at hun glemte igjen skia i all hast! Det ordnet seg heldigvis og de ble sendt ned til Bergen med neste tog.

Det har vert en ambisiøs tur denne gangen også med diverse vær og lange dager. Noen dager har det virkelig fristet å sove mer en 8 timer etter mange timer med mye slit, men det har liksom ikke vært helt tid til det. På tur er det alltid masse som skal fikses og ordnes før man kan hvile. Det har likevel vært helt fantastisk å gå med Synnøve. Hun er fryktløs og med enormt pågangsmot. Dette har jeg ikke gjort før, men det kan jeg sikkert klare sa hun da hun ledet oss ut i 25 km med hvitt landskap med lite sikt og kald vind. Tusen takk for at du ville bli med! Det har vært skikkelig moro!

Nå er jeg på Finse å tar en hviledag før min søster kommer opp for å bli med meg å gå et par dager mot Breistølen i Hemsedal. Det gleder jeg meg masse til!

Synnøve sin etappe frå Haukeliseter til Ådneram

Det var klart for tur igjen, denne gongen skulle broren min vera turselskapet mitt. Me har aldri før vore på langtur saman, så dette skulle bli ein ny oppleving for oss. Eg fortalte han før turen at me kom til å få ekstremt sær humor saman, då svarte han berre kritisk “åååja?”, men me fekk no sjå svara eg.

Etter mykje pakking var me klare. Me hadde med oss mykje nødvendig utstyr, god mat og litt unødvendig utstyr, som f. eks. ein liter med 60, om me skulle koma bort i lystig lag. Litt trivselsvekt måtte me ha, fann me ut av.

Etter ein god fjellburger på Haukeliseter suste me innover i den stikka løypa. Og den første teltnatta vart mild og god vindstille vær. Primusen til Olav var ikkje heilt samarbeidsvillig, men fordi Olav har så mykje teknisk innsikt (som eg ikkje har) vart ikkje detta ei stor bekymring. Me hadde jo uansett min som gjekk som ei klokka.

Etter endt dagsmarsj neste dag kom me til Holmvatnhytta. Holmvatnhytta måtte me dela med nokre mus, som synst at soveposen til Olav smaka godt, og ikkje minst låg under senga mi og knaska på noko plastikk. Eg trudde dei hadde tatt tak i posen min med “fleskesvær” (tørka flesk, med masse kaloriar og protein) og ropte ut midt på natta “HEI, SLUTT, GÅ VEKK”. Etter ei lita stund høyrde eg frå Olav sitt rom “Hææ?”, han trudde det hadde kome folk midt på natta som ville sova på mitt rom. Mitt største nedsig på Holmvatnhytta var når eg forstod at telefonen min var daud. Eg hadde fått virus for nokre dagar sidan, og no var telefonen umogleg å få kontakt med. Alle dei gode songane eg hadde fått inn på spotify var no utilgjengelege resten av turen. Jaja, det var ikkje noko å gjera med det.

Frå Holmvatnhytta var det slutt på stikkene og me måtte navigera på eiga hand. Det hadde vore lett det, om me kunne ha sett noko i nedoverbakkane. Det er enklare å sjå snøen når ein er litt bak enn midt oppi det. Ein gong som Olav stoppa av seg sjølv såg eg plutselig at skia hans stod i friluft, då snudde me i ein litt anna retning.

Her står skituppen i friluft

Sikten var så dårleg at det var godt å ha kompasskurs over vatnet. Me nærma oss enden av vatnet, men såg på kartet at det ville ikkje vera problematisk å navigera ned til neste vatn og vidare til neste hytta, med ei kraftlinja og gode kjenneteikn i naturen. Me hadde fått dreisen på å trekka pulk og alt låg bra til rette for at me skulle få ein bra tur (bortsett frå at eg hadde litt heimlengt, men det skulle no gå seg til tenkte eg).

Plutselig høyrer eg ein knekkelyd, og foten glir gjennom i snøen. Hææ, har eg dotte gjennom isen? Nei, her var det ikkje noko vatn. Eit steg vidare, datt fortsatt gjennom snøen. Kva var detta for noko? Var det noko med bindinga? Nei! Skia var knekt. Skia var “gjenge ao”, som me seier på Voss. “FAA***********” ropar eg. “OLAV” fortset eg, før eg ikkje greier snakka meir. Hyperventileringa gjer at eg får ikkje eit ord ut av munnen og eg er så stressa at eg veit heller ikkje kva eg skal seia. Olav har stoppa opp og ser bakover og endeleg får eg det fram “SKIA MI HAR KNOKKE”.

Heldigvis var me ikkje langt frå land, men det var langt nok, for med ei knokken ski er ein heilt hjelpalaus. Brodern trakk alt ustyret opp på land, og me funderte på kva i alle dagar me skulle gjera no. Me var 10 dagsmarsjar unna Ljosland. Og brodern, teknisk ansvarleg, såg ingen mogelegheit for å spjelka skia for ein så lang tur. Me måtte snu tilbake til Holmvatnhytta, gå 4 km tilbake, så kunne han dra tilbake til sivilisasjonen og få kjøpt ei ny ski. Etter ein god lunsj, begynte me på tilbakevegen. Det gjekk sakte. Eg greidde ikkje trekka noko som helst, for eg datt gjennom snøen for kvart steg. Så brodern måtte trekkja vertfall 80 kg med utstyr, mest truleg meir. Men kva var det der borte? Var det ein snøscooter? Jepp, og dei kom mot oss. Før me fekk sukk for oss hadde eg fått skyss til Sloaroshytta og Olav skyss til Hovden. Dagen etterpå skulle Olav koma opp til Sloaroshytta med eit nytt par med ski. HURRA.

På Sloaroshytta fekk eg tenkt mykje. Eg var heilt aleina med mine eigne tankar. Kva hadde eg gjett meg ut på? Kva hadde eg dratt med meg på broren min på? Var eg flink nok til å ha ansvar for navigeringa i ukjend og vanskeleg terreng? Var det dumt at eg hadde dratt han med på det her? Me hadde hatt så ekstremt mykje uflaks, dårlig primus, øydelagd mobil, museeten sovepose og no ei knokken ski. No skulle me endå lenger vekk frå sivilisasjonen, kva meir uflaks kom me til å få? Eg sakna kjærasten min så mykje at det gjorde vondt og det einaste eg ville var å koma heim igjen til han. Dagen etterpå gjekk eg på Olav sine ski, dei kilometrane eg mangla frå dagen før. Men i oppoverbakkane var hjarta heilt anleis, det var meir som det slo hardare enn før og kanskje litt meir uregelmessig? Og ankelen då, den var no vertfall ikkje god. Eg stressa over kva eg kjende i hjarta mitt, og hjarta blei eigentleg ikkje noko betre. Olav, som kom opp med nye ski, såg på meg kor sur og sint eg var, og me hadde lange samtalar om for og imot å avslutta turen eller ikkje. Eg var redd for helsa og ville berre heim, Olav ville fortsetja. Men me blei einige om at eg skulle ta ein telefon til legevakta, på ein topp med dekning 12 minutt å gå frå hytta, så skulle me sjå kva dei sa om hjarta mitt.

Å ringje til ei legevakt og sei at ein er 26 år gamal med vondt i hjartet, er som å hiva bensin på eit bål. Eg hadde jo tenkt å gå på ski ned til legevakta i Hovden, for så å gå opp igjen og fortsetje turen om alt var som det skulle. Men før eg visste ordet av det var AMK, ambulansetenesta, kobla opp. Eg fekk ikkje ein gong lov til å pakka sjølv og før eg visste ordet av det kom det ambulansepersonell på snøscooter opp på hytta, med EKG apparat. Me tok ein rask EKG før eg vart med ned på legevakta. Alt viste seg heldigvis å vera i den skjønnaste orden, legen såg også litt på ankelen min, og meinte at eg helsemessig var klar for etappen vidare mot Ådneram, for no ville me ikkje rekka Ljosland innafor tidsskjemaet som me hadde. Røde Kors, som henta meg ut med snøscooter, var så hjelpsame med meg, at dei gjorde eit unntak og lot meg sove på Røde Kors hytta med dei og stilte opp med svært god mat, dusj og ikkje minst lån av telefon, så eg fekk ringt alle som eg er så glad i heima.

Og dermed, var eg faktisk klar for å fortsetja turen. Eg suste opp att på Sloaroshytta, vel viten om at hjarta var friskt, og med i sekken hadde eg masse godsaker som Olav satta stor pris på då eg kom opp.

Klar for tur igjen!

Dagen etterpå sette me avgårde. Her fant me ikkje ruteval utfrå kor den stikka løypa går i påsken, her måtte me sjå nøye på kartet på kor det var lurt å gå. Me naut den fine sola, navigeringa gjekk lett som ein plett, men me måtte byta på å brøyta spor, snøen var tung å gå i. Men etter ei stund kom me i eit snøscooterspor. Og då me kom nærare dagens største bakke såg me at snøscootersporet gjekk heile vegen opp. HURRA, eit snøscooterspor gjer oppoverbakkane mykje enklare å gå. Me suste oppover med musikk i øyra, og då me møtte naturoppsynet, som hadde laga snøscootersporet, og dei kunne fortelja at sporet gjekk heilt til Krossvatnhytta, dit me skulle, då satte me inn turbogiret og suste innover fjellet. Dei tre dagane til Krossvatnhytta var plutselig blitt til to og me var klare for kviledag.

Kakao med 60 smaka godt i solveggen på kviledagen, spesielt når me høyrde på herrestafetten i skiskyting. Me håpa og trudde at Ingrid og Erik ville koma iløpet av dagen, og JESS, der kom dei opp bakken til hytta. Me blei superglade og alle måtte ta kvar sin shot med 60! Resten av ettermiddagen og kvelden hadde me det superartig. Ingrid og Erik er kjempekule, og det var utruleg godt å vera med nokon andre enn berre min eigen bror.

Det var trist å sei ha det til Ingrid og Erik, våre einaste venner på tur, men me måtte vidare sørover og dei måtte vidare nordover. Første delen av dagen hadde me sikt, men den slutta etterkvart. Me tok lunsj i påvente av betre sikt, og då sikten kom tilbake vart me litt skremdre “hadde me eigentleg tenkt å gå dit, der er det jo ein stor skavl”. Men heldigvis møtte me snøscooterfolk som hadde snøscooterspor ned på Blåsjø og kunne forsikra oss om at Blåsjø var heilt trygg å gå over. Det var utrleg deilig, for om me skulle ha fortsatt i det kuperte “skavl-terrenget” hadde me ikkje kome oss lenger i dag, då det ikkje var sikt. Olav tok over navigeringa. Han har lite erfaring med kart, kompass og GPS, så å starta på eit vatn ville vera fint. Men det må seiast at han tok alt så kjapt, at etter han tok over navigeringa, er det berre han som har navigert.

Greitt nok at blåsjø var sikkert nok til å gå over, men var det fint å slå sleir på blåsjø? Nei sa kokegropa vår, som slapp opp vatn, og me måtte flytta leiren inn på land.

Me fortsatte vidare over blåsjø og fulgde den anbefalte traseen. Då me kom til Storsteinen fant me ut at hytta var varm, etter dei som hadde sove der natta før, og me greidde rett og slett ikkje å gå forbi.

Målet for neste dag var 15-17 km. Men med lite sikt måtte me nøya oss med 12. All navigering gjekk på kompasset og fleire gongar datt me nesten utafor skavlar, fordi me ikkje såg. Då eg ympta frampå om at dette var utruleg kjedeleg og at eg var lei av å vera på tur, sa Olav at han var heilt einig, og så lo me fortsatt godt av vitsane våre og blei einige om at detta var ein hard tur med god stemning.

På Kringlevatnhytta lysna det litt opp og det vart kaldt, men vinden meldte også sin anmarsj. Men dette ville me no fint klara å gå i, sa me, og gjorde ingen andre spesielle førebuingar for dagen enn at eg teipa kjakane mine. Lite visste me at dette skulle bli den mest ekstreme dagen i begge sine liv.

Før

Etter

Vinden var i ryggen, så det gjorde ingenting at den beit godt. Heilt til me gjekk feil ein gong, og måtte snu med vinden i fjeset. Eg var alt for dårlig kledd og måtte stoppa opp i fosterstilling for å varmen i panna og kjakane. Me fortsatte i riktig retning og prøvde å gå på do. Men då vart eg så kald at eg måtte gå lenge for å finna varmen att. I motbakkar måtte me som vanleg gå sikksakk, men då me fekk vinden i ansiktet den eine vegen beit det så hardt at eg har nok laga nokon ekstremt rare grimasar. Og om eg ville kle på meg? Det var så kaldt og så mykje vind at det var utenkjeleg å stoppa opp for å rota nedi tinga mine for å finna det eg trengde. Me kom lenger opp i høgda, vinden vart sterkare og kaldare, eg blei for kald då me stoppa opp for å navigera, vinden virvla snøen 2 meter opp i lufta og plutselig stod me på ein topp utan sikt til å koma oss ned. I den fæle vinden måtte me kjempa for å få kledd på oss det me trengde for å ta lunsj inni vindsekken vår, og me sat inn i der med full bekledning og hutra og fraus og lurte på kva me skulle gjera no. Om me ikkje såg noko, måtte me slå leir der oppe, i ein vindstyrke som mest truleg var over 20 meter i sekundet. Men heldigvis, der lysna det, me heiv på oss utstyret og sklei nedover. Men plutselig hadde me gått feil, me var ein kilometer for langt vest og måtte gå tilbake, oppoverbakkar i motvind. Så sterk motvind at me sleit med å snu skia i vinden. Så kaldt at me begge gjekk i nettingull, ulltrøye, ullgenser, skalljakke og north face sin himalayan parka. Men etter masse slit kom me oss endeleg på rett rute og me kunne skli ned til hytta ved Storevatn. Me pusta letta ut, og var einige om at det var det mest ekstreme me hadde vore ute for begge to.

Dagen etterpå snakka Olav om at han ikkje hadde hatt følelse i nasa sidan turen i går, og eg vart skremd og då vart han også skremd. Me høyrde på radioen at det var farlig å vera ute i fjellet og i området me var i, var det over 40 effektive kuldegrader. Me såg ut glaset, og var sikre på at det var lurt å ta ein “værfast-dag”. Me brukte dagen til å sjekka værmeldingar og førebu oss for å gå ute i det været me hadde vore ute for. Me var ein dagsmarsj unna Ådneram og ville så gjerne koma oss heimover. Alt vart førebudd til den minste detalj, korleis fjeset skulle vera dekt, korleis sekken skulle vera pakka for at ein skulle få tak i det høgst nødvendige lett og korleis me skulle kle oss sånn at det var fort gjort å gjera seg klar for sterk vind.

Men den største utfordringa dagen etterpå var ikkje kulden eller vinden, for meg var det at eg var for varm. Me gjekk i le store delar av dagen og då dagen var omme vart me henta av den utruleg flotte kjærasten min. Etter ei god natt på Sirdal høgfjellshotell med masse god mat og drikka, gjekk turen heim. Mamma og pappa var ekstremt glade for å ha oss heima igjen, lika heile (sett bort frå Olav si forfrosne nasa) og mamma sin heimalaga pizza var utruleg god.

Det har vore litt av ein tur det her. Nok ein gong har eg blitt møtt med masse uflaks som gjer at ein ikkje greier å fullføra målet for turen. Men heldigvis fiksa alt seg, og Åsnes har gjeve meg eit par splitter nye Helge Ingstad ski, tusen takk! Men likavel, for å vera heilt ærleg, er eg begynt å bli litt lei av å vera på tur. Eg har blitt så utruleg glad i livet heima, med ein fantastisk kjærast, ein fot innafor i ein utruleg fin arbeidsplass og flotte vener og familie. Er det ein ting Noreg på langs prosjektet har gjort med meg, er at det har gjort meg klar til å skapa meg eit liv heima. Men først må eg berre bita tenna i hopa, og gjera meg ferdig med dei siste etappane i Noreg på langs, på Rusletur til Lindesnes

Ingrids etappe fra Ljosland til Haukeliseter 17-26 februar.

Ljosland- Haukeliseter
Ingrid og Erik på tur 🙂

Ruta finner du også på: “Her er Ingrid nå!”

Dag 1
Endelig var det klart for tur igjen. Snøen hadde satt seg og de verste stormene over Seterdalsheiene hadde rast fra seg.
Heldige meg hadde fått en kompis og kollega fra Eidsbugarden med på tur. Erik har gått Norge på langs tidligere, mesteparten på vinterstid. Det var veldig betryggende å ha han med da jeg ikke er veldig erfaren med vinterfriluftsliv og pulktrekking.
Snille mamma og pappa kjørte oss til Ljosland på lørdagen den 17. Februar. Vi spendte på oss skia og gikk 5 km i ski og scooterspor oppover bakkene. Litt spent  på neste dag var vi da vi hadde fått flere advarsler om andre langveisvandrere som hadde avbrutt på grunn av alt for mye løssnø. Da passet det jo fint at det skulle snø enda mer på kvelden før vi la oss i teltet…

Dag 2.
Våknet kl 8 og var ikke i gang før 11 tia. Lett snø dalte fra himmelen på morgenen men det var gløtt av sol da vi startet å gå. Advarslene var det hold i og det ble riktig så tungt i motbakkene. Da sola tittet fram klabbet det seg til og det ble mye basking og banning i motbakkene. Jeg tenkte at dette er galskap, men Erik var optimist selv om hans egen pulk hadde full stopp på grunn av masse klabbing under pulken. Etter mange timer med basking og kun 8 km kom vi fram til Gaukhei i skumringen. 8 km på en hel dag… og jeg som hadde beregnet over 20 km dagen. Hadde jeg tatt skikkelig vann over hodet nå?

Dag 3
Etter et koselig opphold på Gaukhei med stjernehimmel, quiz og boklesning gikk vi i gang med ny dag med sol. Det hadde blåst på natten og det som var puddersnø dagen før hadde nå pakket seg godt. Gjett om det var stor forskjell å gå på hard snø!? Livet smilte de første timene av dagen og det gikk som en lek i oppoverbakkene. Utover dagen blåste det til, men med gode forhold kom vi oss helt til Håhelleren som er ei lita og veldig koselig nødbu. Vi ankom i skumringen og et nydelig lys i lilla og rosa omfavnet himmelen da vi skled ned de siste bakke. Det blei god fyr i peisen med potetgull, smågodt og full avslapping på hytta.

Dag 4
I dag var det kvista hele veien fram til Storevatn som var dagens mål. 22km unna. Da Erik gikk Norge på langs lå han værfast på den hytta i 4 dager så han var spendt på å se hytta og område i godvær.
Vi fikk litt dekning på starten av dagen, og jeg fikk beskjed om at Synnøve hadde fått trøbbel med skia si og lå etter i planen. Synnøve startet motsatt vei med broren den 15 februar og vi hadde planlagt å møtes underveis. Nå ble ting mer usikkert og nesten uten tilgang på dekning ble også bekymringene større. Hvordan gikk det med Synnøve. Fikk hun fikset utstyret. Hadde hun det bra? Det var ikke mye vi kunne gjøre, så vi fikk bare håpe på det beste å lete etter dekning og oppdateringer underveis.
Resten av dagen gikk ganske radig. Fint føre og fint vær også i dag. På vei innover et dalføre ser jeg noe svart løpe i fjellsiden. Jeg hadde sagt tidligere på dagen til Erik at jeg alltid har drømt om å se jerv. Kunne det være dette majestetiske dyret som sto forran oss nå?? Erik var snar med å få opp kikkerten og jeg sto spendt ved siden av. Kjente at jeg ble veldig ivrig på å se i kikkerten jeg også. Det viste seg at det ikke var noen gjerv, men rev, eller flere rever som løp rundt. Litt skuffet, men gøy var det likevel. Da vi kom nærmere var de ikke så sky så vi tok oss litt tid til å se det løpe rundt før vi trasket videre. Resten av dagen besto av en nydelig nedkjøring til Taumevatn og en helt forjævlig motbakke til Storevatn i skumringen. På toppen av bakken skrek jeg ut at det søren meg er limited edition på denne dama! Å peise opp alle de høydemeterene i mørket er det ikke mange som gjør av fri vilje. Vel inn på hytta var Erik raskt i gang med å fyre opp i peisen og etter middag drar han søren meg fram en pannekakemix! Toppen av lykke! Endelig fungerte radioen til Erik også. Da var livet ganske så greit igjen.

Dag 5
Dagen startet grått, seint og i nok en motbakke. Det ble litt surmulig fra min side mens Erik prøvde å holde humøret oppe. Jeg var ikke særlig motakelig for oppmuntring og stemningen ble ikke bedre av at vi gikk feil og måtte opp i ny motbakke for å komme inn i riktig dal igjen. Jeg hadde vondt i kroppen og i hodet. Erik så ut til å ha mye energi noe som irriterte meg enda mer. Heldigvis er redningen ofte nær og det var ikke mer en en skikkelig lunsj som skulle til før humøret ble desto bedre. Været lettet også utover dagen. Vi så også rev i dag igjen og en ganske forvirra lemen som nesten gikk på skia til Erik.
Vi kom oss opp til et vann som heter Ulvtjønna der vi slo leir. Helt stille og stjerneklart ble det. Nydelig og bitende kaldt!

Dag 6.
Fin soloppgang med dis og flotte farger og mange høydemetere å kjøre ned på starten av dagen. Ikke mye å klage på. Erik var litt trøtt og ville ikke ut av posen da han synes det var kaldt. Men etter litt kaffe var han også klar for å ta fatt på dagen. Erik foreslo en snarvei han hadde gått før og advarte om at det var litt bratt, men helt overkommelig. Vi måtte nemlig komme oss opp til Blåsjø som er et gigantisk vannmagasin med demning. Da jeg så bakken vi skulle opp slo jeg meg vrang og påsto at dette bare var galskap. Pulken var så tung og det var så bratt. Jeg ville heller gå en mil ekstra enn å gå opp den bakken. Erik ble nok litt irritert så han tok tak i pulken å dro den opp den bratteste kneika for meg. Det er vel derfor man har med mannfolk på tur! Vel opp den bratteste kneika så innså jeg at det ikke var så ille likevel og sakte men sikkert kom vi oss opp bakken. Det ble en god strekk midt i bakken med sola i mot. Ute på Blåsjø gikk vi i over 5 km i timen og i skumringen kom vi oss inn til Vassdalstjern-hytta. Jeg hadde glemt at jeg hadde øl i pulken som jeg hadde bært med meg i 2 dager. Den måtte selvsagt nytes på hytta. Vel fortjent!

Dag 7
Vi var litt usikre på hvor langt vi skulle i dag, men hadde innstilt oss på telt. Jeg var også litt spent på hvordan det hadde gått med Synnøve og hadde regnet meg fram til flere senarioer der ett av de var at de måtte være på krossvatn hytta 12 km lenger nord. Vi navigere oss frem i humpete landskap og i 2 tia tuslet vi inn mot hytta. Var ikke det dagsferske spor inn til hytta? Vi hørte partymusikken fra P3 lang vei og ble møtt med flagg og vodka i hytteveggen! For en opptur! Synnøve og Olav hadde hviledag og var godt i gang på flaska da vi kom til hytta. Det ble en real fest til laaangt ut på kvelden (kl 23). Skikkelig koselig å se de igjen!

Dag 8
Til vår store overaskelse var formen bra dagen derpå og vi kom oss tidlig igang i 8.30 tia. Nå var det strake veien mot Holmavatnhytta der det var scootersport hele veien. For en luksus! De første timene var det whiteout og vanskelig å se sporene, men det var hardt der scooteren hadde kjørt så det gikk radig. Så radig at vi gikk omtrent 27 km før vi teltet på toppen av en dal. Med litt skyer i været ble det ikke så alt for kaldt i teltet denne natta. Denne dagen så vi også jervespor! Spennende!

Dag 9.
Strake veien til Holmavatnhytta (20km)! Vi sto opp tidlig for å ha god tid på å rekke hytta.  Litt overskyet, men fortsatt en del sol. I pausen gikk vi på villrein. Det var en flott opplevelse. Litt før kl 3 kom vi til hytta der vi måtte grave oss fram til døra. Jeg gravde og Erik kløyva ved. Så ble det en del tid til avslapning.  Gode radiosignaler var det også! I tillegg hadde noen lagt igjen 6 corona. Det var dumt om de skulle fryse og ødelegges så vi drakk opp alt. Øl smaker best etter en lang dag med hardt arbeid! Bacalao og pannekaker på menyen slo heller ikke feil. Vi kan å kose oss også!

Dag 10.
Sjarmøretappen inn til  Haukeliseter (22km). Vi sto tidlig opp da Erik måtte rekke bussen senere på dagen. Dette var første dagen på turen med sur vind. Jakka ble snurpa godt igjen og Erik tråkket spor. Jeg var sliten i kroppen og synes hvert skritt var tungt. Det hjalp ikke særlig med en monsterbakke før kl 10 om morgenen. Da Erik hadde nådd toppen å sto å ventet på treige meg, ble det sagt noen saftige fraser i mellom all baskingen. Heldigvis var alt av motbakke unnagjort før kl 11 og vi suste ned til Haukeliseter i 2 tia. Da var det rett inn på kjøttkakebuffet og en iskald halvliter! Vel fortjent!

Denne etappen kan omtales som strabasiøs, men fulgt av mange flotte opplevelser og inntrykk. Vi har vært veldig heldig med været så det har i grunn vært lite å klage på! Jeg er veldig glad jeg har hatt med Erik som er såpass erfaren, sterk og flink til å oppmuntre og tråkke spor. Det hadde blitt en helt annen tur alene! Tusen takk for turen 😀

Nå krysser vi fingrene for at Synnøve og Olav sin tur går fint den også, og så gleder vi oss til oppdatering. Jeg fortsetter nordover mot Finse på torsdag, så stay tuned! 🙂

 

Synnøve: Meråker – Tydalen

Plutselig var Februar her, og med ei altfor spent kjensle i kroppen, satte eg og Boffen oss i bilen, og køyrde nordover til Meråker. Klokka var før 6, bilen innehaldt alt for mykje utstyr og nervene vart ikkje roa før Silje, Ronny og Markus i p3morgen kom på radioen og ønska alle ein fin morgon og ein god dag.

I haust vart ikkje rusleturen til Lindesnes heilt som planlagd. Eg måtte hoppa over etappen frå Meråker til Alvdal på grunn av ein slitasjeskade i ankelen, og då me gjekk frå Tyinkrysset og over til Hemsedalsfjellet var konklusjonen klar: det var for mykje snø til å gå effektivt i ura og ikkje hadde me utstyr på ryggen til detta kalde været heller. Rusleturen til Lindesnes måtte utsetjast. Men kunne me gå resten saman? Eg og Ingrid har kosa oss enormt mykje på tur saman, men ein del av kilometrane me manglar har den andre gått, så me måtte bita i det sure eplet og innsjå at planlegginga saman ikkje gjekk opp og at me må gå resten kvar for oss. Men kven veit? Kanskje me får det til å passa å gå inn til Lindesnes saman likavel?

For min del vert resten av turen etappevis. Pappa og bror min Olav har sagt seg villig til å bli med på kvar sin etappe iløpet av vinteren, men først kjende eg på at eg måtte koma meg over fjellet frå Meråker, mens det er skiføre. Der ville eg gå aleina. Eg ville bevisa for meg sjølv at eg greier meg ute aleine med telt og pulk på vinterstid. Boffen, den finske lapphunden til familien min, skulle vera einaste selskap.

Men då eg byrja å køyra kunne eg ikkje forstå kvifor eg skulle ha så lyst til å gå denne etappen aleina. Eg var livredd og visste at pulken var for tung. Mykje har også endra seg sidan sist eg var ute på rusleturen til Lindesnes. Eg har fått meg kjærast heima, som eg absolutt ikkje ville reisa frå. Kvifor ville eg dra frå den kjekkaste karen eg veit om, for å ligga i telt ute i 20 minus og trekka på nesten 60 kg opp alt for mange høgdemeter? Det kunne eg ikkje svara på.

Bilturen vart heller ikkje noko bra. Eg hadde planlagd å setja frå meg bilen der eg skulle koma ned frå fjellet, ta bussen nordover til Stjørdal der Lars Emil, som bur i Meråker, skulle plukka meg opp. Men etter å ha tatt av frå Ringebu og oppover i høgda, måtte eg til slutt snu, bilen kom seg rett og slett ikkje opp og tårene pipla fram i auga. Turen gjekk vidare på E6 til Stjørdal og vidare til Meråker der eg og Boffen fekk bu hjå ein utruleg koseleg og gjestfri familie, familien til Lars Emil som eg kjenner frå Senterungdommen. Eg hadde køyrd i 15 timar, var heilt utslitt og knuste til og med telefonen min i gangen deira. Inni meg ville eg berre grina, men med selskap frå familien til Lars Emil vart kvelden bra likavel. Dei gav meg spaghetti til kveldsmat og omelett til frukost.

Etter ein rask tur til Stjørdal, for å kjøpa ny telefon, var eg klar. Eg køyrde pulken opp til Mannseterbakken, der skiløypa startar, og starta å gå frå Meråker etterpå. Utan opp-pakning flaug eg oppover, men jammen var det kaldt. Det var godt å koma fram til pulken og boblejakka mi og eg gjekk litt innover i skogen før eg satte opp teltet.

Sjølv med to primusar i teltet, var det svært kaldt!

Kulden var intens. Før denna turen har eg hatt 36 netter i vintertelt utan omn, men ein slik kulde hadde eg aldri vore borti før. Eg hadde ikkje med meg gradestokk, men nedi bygda var det minus 22 grader, oppi høgda låg eg i ei kuldegrop. Alt var heilt anleis enn eg var vane med, til og med pakkposane kjennest ut som at dei skulle knekka. Men tross kulden, gjekk alt fint og med godt mot la eg meg i soveposen, med dunbuksa på, for å sova. Det var ikkje med godt mot eg stod opp morgonen etterpå, og vertfall ikkje då eg skjønte at den eine primusen ikkje ville starta. Uansett kor mykje eg skrudde på primusen, ville den ikkje starta. Men heldigvis virka den andre primusen som eg hadde med og det blei både drikkevatn og frukost.

Leiren vart broten opp, pulken pakka og me sette av gårde opp gjennom bakkane. Dei fire første kilometrane hadde me scooterspor, men sporet vart etterkvart erstatta av laussnø under tregrensa. Eg sleit meg oppover sakte men sikkert. Sola skinte, men det var så kaldt at drikkevatnet måtte vera på kroppen for at det skulle vera drikkandes. Opp i høgda var det godt skareføre, og me fann ein vakker plass å setja opp teltet og eg sov godt i dunposen min.

Det er alltid tungt å stå opp i sterk kulde, men det skulle no bli godt å få i gang primusen. Men kva var det her? Primusen ville ikkje få blå flamme, det blei berre gult. Eg kjende bensinlukt frå pumpa, skifta pumpa og då var det så mykje sot att i dysa at flammen var fortsatt gul. Eg var livredd og funderte på om det ville bli frukost på meg i det heile tatt. Men det blei frukost, og eg fekk rensa dysa så flammen blei blå og sterk igjen. Då eg forstod at alt hadde gått bra kom tårene. Det var så mykje som gjekk på tverke, til og med klokka mi hadde blitt øydelagd og soveposen min var fuktig og frosen. Eg sakna kjærasten min og det trygge livet heima der ein veit at ein får frukost og drikkevatn.

Sånn ser fjeset ut om ein først skrur på ein brennar full av sot, for så å smørja seg med kuldekrem og solkrem.

Og sånn ser soveposen ut når den er våt og frosen.

Humøret var ikkje på topp då eg byrja å gå att. Men i løpet av dagen skya det til, det vart mildare og i tre tida kom eg fram til ei sjølvbetjent hytta. Eg trudde det hadde blitt mildvær og sjekka gradestokken på hytta, ni minus. Det fortel vel litt om kor kaldt eg har hatt det. Å koma på hytta var som å koma på spa. Få av seg alle dei svette kleda og tørka alt av utstyr. Og her snudde alt. Ting slutta å gå på tverke og eg vart tilfreds av å vera på tur.

Det var mange høgdemeter dei neste dagane, men eg hadde fort blitt sterkare, pulken lettare og eg kosa meg masse. Etter to marsjdagar til,  hadde eg greidd det. Eg hadde greidd meg i vinterfjellet i sterk kulde og kom meg fram til Gressli i Tydalen, der eg blei tatt godt imot av familien til Hanne. Det var finare å koma til dei i Tydalen, enn det er å koma på hotell. Eg fekk smågodt, chips, frukt, trøndersodd, is og brownies og masse godt selskap. Og ikkje minst biltur tilbake til Meråker, så eg enkelt og greit kunne koma meg sørover og heimover, til alt eg er så glad i heima. Tusen takk for all hjelp, Anita og Ingjald.

No ventar nokre dagar med tørking av utstyr, vasking av ullkle og tid med den kjekkaste karen eg veit om, før pulken på ny blir pakka. Då ventar Setesdalsheiene, frå Haukeliseter til Ljosland, med storebroren min som selskap og forhåpentlegvis ein lettare pulk. Kanskje møter me Ingrid og turfølget hennar som går motsatt veg? Me kan vertfall håpa 🙂

• Synnøve og den finske lapphunden Boffen